Kultur? Biologi? Ja, takk! Begge deler!

Kultur? Biologi? Ja, takk! Begge deler!
Av: Tor Martin Austad og Marius Mathisen

En av de store nyhetssakene forrige uke har omhandlet et internt memo hos Google. Innholdet i og motivasjonen bak dette memo ser det ut til å være flere tolkninger av, avhengig av hvem som ytrer seg. Media har i stor grad stemplet forfatteren bak dette memo, James Damore, som en kvinnefiendtlig mann med ønske om å skape kvalme og ubehag på egen arbeidsplass. Det samme bildet blir malt av tilhengere av den venstreorienterte identitetspolitikken, som gjerne mener at alle forskjeller mellom menn og kvinner nærmest utelukkende er sosiale konstruksjoner. Vi biter oss også merke i at det virker som om flere av disse ikke engang har lest dokumentet de kritiserer.

Damore selv hevder han ønsket å rette fokus på det han mener er en helt feil tilnærming i kampen for et mer likestilt arbeidsmiljø hos Google. Han ønsker f.eks. at opplæring innen lønnsforhandlinger ikke utelukkende skal tilbys kvinner, men også menn. Da dette er en utfordring for alle mennesker og ikke bare noe kvinner sliter med. Han foreslår å tilpasse programmeringsarbeid til å passe bedre med det som, han argumenterer for, er kvinners biologiske anlagte styrke. Med tiltak som mer gruppearbeid og «par-programmering» (Hvor to og to programmerere jobber sammen og løser utfordringer med drøfting og dialog) for å nevne noen. Han lener seg på forskning innen biologi og psykologi i sin argumentasjon og sier aldri at menn er bedre enn kvinner. Bare at de er gjennomsnittlig forskjellige på relevante områder.

Menn i IT har flere forbilder og rollemodeller de kan se på. Bill Gates, Steve Jobs, Steve Wozniak og Linus Torvalds er alle ikoner innen IT-miljøet og mange menn drømmer å kunne bli en Jobs, eller bli en Wozniak. Vi kan fint argumentere for at dagens menn i IT-bransjen står på skuldrene til disse mennene. Men det som veldig få er like fullt klar over er at Gates, Jobs og Wozniak sto på skuldrene til vel så store kvinner:

  • Ada Lovelace, som på midten av 1800-tallet skrev verdens første dataprogram.
  • ENIAC-kvinnene som alle bidro utrolig mye til det vi i dag bygge våre applikasjoner på.
  • Og ikke minst Grace Hopper som var en pioner innen programmering, og som utviklet programmeringsspråket COBOL. Et språk som fortsatt er i bruk den dag i dag.

Commodore Grace M. Hopper, USN (covered).
Grace Hopper, bilde fra Wikimedia Commons.

Hvor er Hollywood-filmene om disse kvinnene? Hvor er popkulturens omfavnelse av Grace Hopper som den har omfavnet Steve Jobs? Vi har helt klart et problem med hvordan samfunnet fremstiller IT-bransjen og deres helter. Kanskje det hadde vært mer motiverende for kvinner å bygge videre på arven etter Grace Hopper eller Ada Lovelace hadde de faktisk visst at disse kvinnene eksisterte og hva slags bidrag de har gjort for dagens teknologiske samfunn?

Det er med andre ord flere utfordringer vi har når det gjelder kultur som vi må finne en løsning på dersom vi ønsker å få et mer likestilt arbeidsmiljø innen IT-bransjen. Så kan jo det faktisk hende at kultur ikke er den eneste utfordringer vi har og at det er andre ting, som biologiske forskjeller, vi burde ta hensyn til.

Det er ikke å se bort i fra at variasjon i preferanse og evner blant menn og kvinner er delvis et følge av vår biologiske arv. Menn og kvinner har nemlig hatt ulike evolusjonære utfordringer som måtte løses forskjellig. Det har ført til ulike seleksjonspress på vår psykologiske utvikling, og har vært helt avgjørende for å løse disse utfordringene. Derfor blir det et selvbedrag å påstå at vår ulike evolusjonære utfordringer ikke har hatt noen påvirkning på det viktigste verktøyet som fikk oss hit, hjernen.

Det essensielle, som lett kan glemmes, er at arv og miljø har utviklet seg synkront gjennom hele menneskets historie, til at de nå ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre som utelukkende årsaker til våre adferdsmønstre. Arv og miljø er ingrediensene og vi er kaken. Om vi derfor velger å overse vår iboende biologi som en faktor, men heller har et verdensbilde hvor vi er blanke ark som kulturen kan formes fritt, vil vi bygge retningslinjer som er feilaktig grunnet i virkeligheten og skadelige for alle parter. Oppskriften vil mangle noen essensielle ingredienser. Det er dette James Damore argumenterer for i sitt memo.

Han gjør rett i å påpeke at det ikke alltid er så stor forskjell i egenskapene til en gjennomsnittlig mann og gjennomsnittlig kvinne, og at ingen individer bør bli identifisert på grunnlag av et empirisk mønster på populasjonsnivå. Vi bør derimot stille spørsmål ved hvilken grad kjønn forklarer variasjon, snarere enn hvorvidt kjønnsforskjeller i det hele tatt eksisterer.

Et annet viktig poeng som ikke ble nevnt og dermed faller bort er den ulike spredningen i normalfordelingen hos kjønnene, hvor mennenes kurve er flatere og bredere. Det vil si at menns evner kan variere mye mer, som videre tilsier mange flere menn enn kvinner på de ytre ekstreme delene av spekteret. Dette kan gi merkbare utslaget på kjønnsfordelingen i blant annet karrierevalg og rekruttering, avhengig av type yrke og kriteriene som settes opp til stillingene. Stillinger som har mer ekstreme og spesialiserte kriterier fører til at det rekrutteres fra utkantene i denne normalfordelingen hvor altså flere menn befinner seg og kjønnsgapet er altså større.

"Let the chips fall where they may"

Betyr det at diskriminering og fordommer ikke påvirker kjønnsfordelingen? Jo, selvsagt gjør den det. Vi bør alle ha som mål at slike faktorer lukes ut, og streber etter et egalitært samfunn der alle har fritt spillerom og like muligheter. Vi har da lov å være stolte over å kunne si at Norge er blant de mest likestilte landene i verden. Som Damore korrekt påpeker, viser det seg likevel at kjønnsgapet i arbeidskraften ikke bare forblir stort i Norge, men faktisk er større enn hos de mindre likestilte landene. Det er da vi kanskje bør anerkjenne at våre friere spillerom har gitt oss muligheten til å slippe løs våre iboende preferanser og la de komme til uttrykk i valgene vi tar. Når vi lar brikkene få falle fritt hvor de kan, kommer nemlig vår biologi til uttrykk. Det er viktig at vi bruker denne kunnskapen, ikke forkaste den, hvis vi skal jobbe mot bedre likestilling.

Den skjeve kjønnsfordelingen i IT-bransjen har etter all sannsynlighet flere årsaker og det er viktig at vi ikke utelukker mulige løsninger fordi enkelte grupper anser det som politisk ukorrekt. Det er forståelig at noen kan føle seg såret over enkelte påstander, men så lenge påstandene blir presentert på en god, saklig og faktabasert måte må det være takhøyde for å kunne ytre dem. Dersom vi prøver å sensurere vitenskapelig forankret argumentasjon så vil vi aldri kunne nå et mål om en bedre kjønnsbalanse innen IT-bransjen eller i samfunnet generelt.


Mobilisering mot Oslo Symposium

Av Paul Omar Lervåg

Vil først starte med å takke Espen Goffeng, og Andreas Christiansen Halse for flotte innlegg i opposisjon til Oslo Symposium. Veldig bra at dere setter igang ballen, men vet du hva? Det er ikke nok. Vi trenger flere innlegg, vi må vise vår tydelige opposisjon til dette. Og vi har ikke råd til å være stille.

Merker at vemmelsen veller opp i meg. Blir faktisk helt dårlig av hele affæren. Årsaken til det er ganske åpenbar. Individer som skal representere alle nordmenns interesser gjør et gigantisk knefall for å tekke kristenfundamentalister. Vi må vise våre representanter at vi legger merke til dette, og ikke syns at dette er kosher.

Talere på Oslo Symposium er blant annet Mike Huckabee og Nina Karin Monsen. Mennesker som har satt seg direkte i opposisjon til skeives rettigheter i Norge. Mennesker som representerer holdninger vi i det sekulære miljøet arbeider aktivt imot. Disse er i realitetens Norges versjon av Taliban. Minus steiningen og offentlige henrettelser. Dette er mennesker som ønsker å få innflytelse på Norsk politikk, og driver å slenger uttrykk som sekulær fundamentalisme.

Dette er den type mennesker som ønsker å forby abort, forby at homofile gifter seg, sette kreasjonisme inn i skolen, og indoktrinere barna våre med religion. Dette er ikke mennesker vi kan tillate å stå uimotsagt.

Saken er at jeg vokste opp med dette. Jeg gikk ut fordi at jeg ikke passet inn i deres trange rammer bare ved å være født annerledes. Bare fordi jeg ikke elsker kjønnet de vil at jeg skal elske. Og vet du hva? Mine foreldre forventet at jeg skulle leve livet alene, og jeg skulle ihvertfall ikke fortelle dette til søsknene mine, fordi min mor mente at de kom til å skamme seg! Og vet dere hva? Jeg er ikke den eneste som har blitt fanget i denne møkka!

Det finnes mange små historier der ute, mange skeive som holder seg i skapet i frykt for å bli fryst ut av sin egen familie, som møter på akkurat den samme problemstillingen. Og dette er noe som skjer i flere kristne familier. Hvem skal kjempe for deres frihet fra skam og æreskultur i det kristne kulturlandskapet? Vi må snakke for dem som ikke har muligheten selv.

Jeg har vokst opp i denne møkka, og disse fundamentalistene har den samme holdninger til homofili, kvinner og barn som Islamister har.

De er rett og slett farlige for samfunnsutviklingen og barns psykiske helse, spesielt de som bryter med de trange rammene de så bombastisk setter seg fast i, og de har fått stått uimotsagt altfor lenge! Og at de i tillegg får støtte fra politikere er enda mer forkastelig.

Min psykiske helse har vært vond i flere år på grunn av disse holdningene. Jeg har slitt med sosial angst i forhold til familien, klarer nesten ikke å dra dit. Jeg har slitt med depresjon som har holdt meg under dyna hele dager. Og av og til, tenkte jeg, hva er vitsen med livet? Heldigvis ble jeg sterkere med åra, men dette er sterke følelser jeg hadde rundt den tiden jeg kom ut av skapet.

Men de negative følelsene forsvinner ikke helt. De henger igjen, og gnager på deg i flere år. Bare rundt juletider knakk jeg nesten sammen. Jeg var i min mørkeste depresjon i hele mitt liv. Fordi at følelser jeg forsøkte å ignorere i flere år bygde seg opp, og fordi at denne julen ble en påminnelse om det jeg aldri kan få. Alt kom til overflaten.

En av mine søken tok med seg type hjem i jula, men hvis jeg hadde tatt med en type hjem hadde det blitt ramaskrik! Det er en utrolig kjip forskjellsbehandling, og det blir en sterk påminner om at mine foreldre aldri hadde kommet i mitt bryllup hvis jeg skulle finne på å gifte meg. Glem bryllup. De ville ikke engang vært villige til å møte den jeg blir glad i.

Altså, jeg er glad på min søster sine vegne, men det er likevel sårt når du vet at du ikke kan få det samme. Alle ønsker at foreldre skal møte den utvalgte i sitt liv. Det kan alle mine søsken gjøre, men ikke meg, aldri meg.

Noe som også er årsaken til at jeg blir utrolig provosert når jeg får høre fra enkelte at kristendommen er 100% problemfritt, men islam er roten til all lidelse. Sannheten er at begge er dypt problematiske. Og for oss som har vokst opp i kristne fundamentalistiske hjem, er dette sykt provoserende å høre komme fra sekulære krefter. Det er liksom sånn at de ikke anerkjenner lidelsen vi har gått gjennom.

Så min oppfordring til dere, skriv innlegg inn til media. La media og sosial media flomme over av innlegg. Ikke la Oslo Symposium bli politisk korrekt. Og la dette gå hen i stillhet. For i mørket et sted finner dere flere som meg, som lider akkurat samme skjebne, som til og med går hele veien med de mørke tankene.

Takk for meg! Håper dere vil mobilisere med meg! ♥️


Venstresidens unnlatelsessynd har gitt høyrepopulistene nøklene til riket

Av Morten Guldberg / Rasjonalitet

Den tidligere islamisten Maajid Nawaz, som nå arbeider med å forebygge radikalisering og motvirke ekstremisme, har lenge advart om at vi som samfunn ikke må være blind på vårt venstre øye, men heller ikke sprenge et blodkar i det høyre. Da begge deler vil forhindre oss fra å se klart.

En godt beskrivende allegori for uføret som over tid har fått prege ordskiftet i store deler av den vestlige verden. Hvor en velmenende venstreside i den misforståtte toleransens navn har demmet opp for legitim kritikk og nødvendig debatt forbundet med islam, innvandring og integrering. Nawaz kaller dette segmentet for "the regressive left", et ordspill på at venstresiden i engelskspråklige land ofte omtales som progressives.

Sarah Haider, grunnlegger av Ex-muslims of North America, som selv er fra Pakistan og har forlatt Islam, har flere ganger gitt uttrykk for hvordan anklager om skjulte agendaer rammer selv sekulære muslimer som henne selv. Blant annet i en tale hun holdt for American Humanist Association i 2015.

"I always expected feeling unwelcome from Muslim audiences, but I did not anticipate an equal amount of hostility from my allies on the left.

For example, when I first published a piece fact-checking Reza Aslan, who is a prominent Muslim scholar, on his dismissal of female genital mutilation as only an African problem, not a Muslim one, I got many responses from people unhappy with what I wrote, almost all of whom questioned my motives rather than addressing my claims. To my surprise, most of my critics were not Muslims. Rather they identified as liberals and sometimes even atheists. Some darkly alluded to my 'agenda' and others claimed that as a former Muslim, there was no way I could be trusted with fair criticism. Now remember, I published a fact-check. It seems to me that it would be easy to verify my claims, fact-check the fact-check, so to speak. But instead, Muslims and some people on the left preferred to throw around suspicions about my character and my intentions."

Også Ali A. Rizvi, en tidligere muslim fra Saudi-Arabia som nå er bosatt i Canada, forfatter av The Atheist Muslim, har tatt opp problematikken forbundet med misbruken av begrepet Islamofobi, og måten det anvendes for å stanse debatt:

"As a brown-skinned person with a Muslim name, I can get away with a lot more than you'd think. I can publicly parade my wife or daughters around in head-to-toe burqas and be excused out of 'respect' for my culture and/or religion, thanks to the racism of lowered expectations. I can re-define 'racism' as something non-whites can never harbor against whites, and cite colonialism and imperialism as justification for my prejudice.

And in an increasingly effective move that's fast become something of an epidemic, I can shame you into silence for criticizing my ideas simply by calling you bigoted or Islamophobic."

Når debattene om tema som dette ikke blir ført på en åpen og ærlig måte oppstår en uheldig dynamikk: Store deler av befolkningen mister tilliten til sine folkevalgte, og til de tradisjonelle mediene. Det oppstår et vakuum som altfor lett lar seg fylle av aktører fra høyresiden som presenterer populistiske løsninger på komplekse problem. Og som tegner dystopiske fiendebilder av innvandrere og muslimer som skaper en økt polarisering i samfunnet.

Dette bildet forsterkes av frustrasjonen over den overdrevne politiske korrektheten og fokus på identitetspolitikk som ofte også assosieres med deler av venstresiden. Noe mange opplever som en form for Orwelliansk måte å kontrollere hva man kan si og mene. Når man føler det som at stadig flere tema underlegges en form for tabu som stanser samhandlinger oss mennesker i mellom, vil det over tid bygge seg opp et betydelig trykk. Et trykk man søker utløp for ved å trekke seg mot det partiet eller den kandidaten man i størst mulig grad forbinder med å være motvekten til denne politiske korrektheten.

Sverige har lenge fremstått som et av de mest graverende eksemplene på hva den ytterste konsekvens av dette skjebnesvangre samspillet mellom den regressive venstresiden og den populistiske høyresiden kan føre til. Et land hvor et direkte innvandrerfiendtlig parti kan telle så mye som hver fjerde velger på enkelte målinger. Den samme vinden som blåser i vårt naboland truer også med å destabilisere flere andre europeiske nasjoner.

Også i den amerikanske valgkampen ble vi vitne til varianter av dette fenomenet. Der både den sittende presidenten og den demokratiske kandidaten var tilbakeholdne med å påpeke åpenbare sammenhenger rundt religionens rolle som motivasjon for handlingene til religiøse ekstremister. Når terrorister begår sine ugjerninger, og henviser til at det var troen som motiverte dem, vil de fleste ha vondt for å forstå det når man av i etterkant får høre av sine politiske leder at dette ikke har noe med islam å gjøre. Da synker tilliten, og man føler seg ført bak lyset av de folkevalgte.

Skal man både komme terrorisme og ekstremisme til livs - og legge de rette forutsetninger for forståelse i befolkningen for skillet mellom islam og islamisme - så må man sørge for å gi dem det nødvendige vokabularet til å forstå det som skjer. I august i fjor publiserte Sam Harris, som nylig også gav ut en bok om reform av Islam sammen med Nawaz, et utkast til en tale han mente Hillary Clinton burde fremføre for å oppnå dette:

"I'm now convinced that we have to talk about this with less hesitancy and more candor than we've shown in the past. Muslims everywhere who love freedom must honestly grapple with the challenges that a politicized strand of their religion poses to free societies. And we must support them in doing so. Otherwise, our silence will only further empower bigots and xenophobes. That is dangerous. We are already seeing the rise of the far right in Europe. And we are witnessing the coalescence of everything that's still wrong with America in the candidacy of Donald Trump."

Harris, som selv var en sterkt uttalt motstander av Donald Trumps kandidatur, mente også dette ville fungere som en motgift mot hans forenklede retorikk. Med tanke på at Pew Research Center melder om følgende er det nærliggende å tro at en endret linje fra Clinton i dette spørsmålet kunne ha påvirket valgutfallet:

"Among Trump supporters, only the candidate's views on terrorism (78%) and the economy (76%) rank higher than dislike of Clinton on a list of major reasons for supporting him."

Når dette ikke skjedde dannet det handlingsrom for at Trump kunne gjøre dette til en av sine mest suksessfulle saker i valgkampen, hvor hans tilnærming fremstod som både klosset og lite løsningsorientert. Men for mange velgere var det sentrale at de omsider følte de hørte en kandidat som i det minste snakket rett ut om problemstillinger de var bekymret for. Riktignok en brutal og banal type ærlighet, men i en valgkamp hvor opprør mot eliten og karrierepolitikerne som dyrker tåkeprat som en kunstform fremstod det som et friskt pust.

Skal det være håp om å bremse den utviklingen vi er vitne til, og demme opp for høyrepopulismen som truer selve kjernen i det liberale demokratiet, er vi nødt til å legge til rette for en mer konstruktiv og løsningsorientert måte å diskutere disse temaene på. Hvor man uredd, ærlig og åpent kan drøfte noen av de mest sentrale spørsmålene samfunnet vårt står overfor.

Noe av det mest positive som har skjedd her til lands i denne sammenheng er Nettavisens nært forestående konferanse. Som ikke bare tar for seg to av disse temaene, Islam og innvandring, men setter fokus på det viktigste av alt: Vårt felles ytringsklima.

At denne konferansen raskt ble stemplet som å være både uheldig og farlig understreker problemstillingen, og fremhever viktigheten av et slikt arrangement.

Forhåpentligvis vil tiltak som dette kunne bidra til å unngå at situasjonen som i disse dager preger den vestlige verden rammer oss like hardt. Men det forutsetter at alle gode krefter på begge sider av det politiske spektrum mobiliserer, og at stigmatiserende merkelapper og mistenkeliggjøring legges til side.


Ideologiens innflytelse på radikalisering


 

Dette er del tre av en tre delers artikkelserie om islam og radikalisering.

Del en: Hva skal til for at du tror meg? 

Del to: Hatet mot vesten - årsak eller symptom? 

Av: Andreas Wahl Blomkvist

Hvis vi inkluderer verden utenfor Europa, er det lenge siden selvmordsangrep var en overraskelse. Bare nylig rapporterer The New York Times (18. desember 2016) om en ISIS selvmordsbomber som tok livet av 48 mennesker i Yemen. Terroristen var forkledt som en funksjonshemmet mann. (mens dette innlegget blir formatert har tolv mennesker blitt drept og rundt 50 blitt såret i Berlin som politiet i øyeblikket mistenker er et terrorangrep.) 

I første delartikkel har vi sett på hvor noe av denne villigheten til å dø kommer fra. I forrige delartikkel problematiserte vi hva som er årsak og hva som er symptom på radikaliseringsprosessen. I denne siste delen fortsetter vi vår gjennomgang av terrorforskeren Alex Peter Schmid sin litteraturgjennomgang av radikaliseringsprosessen med fokus på islamsk terrorisme. Først omtales viktigheten av det sosiale nettverket og miljøet som tillater fremveksten av et mer radikalt tankesett. Deretter ser vi på hvordan selve ideologien - religiøst eller ei - former handlingsmønsteret til terroristen. Til slutt svinger vi innom en av de mer originale tenkerne som har hatt stor innflytelse på nåtidens islamsk terrorisme og undersøker hvor hatet for vestlig kultur kan komme fra.

6. Sosiale nettverk og miljøer er avgjørende for å trekke sårbare inn i terroristgrupper

Radikaliseringsprosessen bør ikke bare bli forstått på individnivå (mikronivå), men også på hva Schmid kaller mesonivå og makronivå. I førstnevnte finner vi det bredere radikale miljøet der narrative finner støtte, ikke nødvendigvis for vold, men som en nødvendig kile for å splitte vår felles humanisme - vårt felleskap og likheter - til en 'oss-dem' tenkning. Eksempler på slike miljøer vil være det muslimske brorskap, Hizb ut-Tahrir og norske IslamNet eller Profetens Ummah. Disse nettverkene består for det meste ikke av terrorister, men er fylt opp av islamister som gir rom for sympati med de voldelige ekstremistene sin ideologi og metapolitikk. Blant de radikale diasporamiljøene vil man også typisk finne en utrettelig evne til å tilskrive seg en offerrolle i samfunnet de lever i. Terskelen for oppfattet krenkelse er lav, og ikke sjeldent har myndigheter i tolerante samfunn forsøkt å samarbeide med disse gruppene for å dempe unna den opplevde misnøyen.

I slike tilfeller kan myndigheter gå i baksmell. Som Lorenzo Vidino skrev i sin rapport om britiske forhold; Noen av de utvalgte samarbeidspartnere for å imøtekomme 'sinte unge muslimer' er selv i forkant av å påfylle sinne og misnøye mot britisk utenrikspolitikk, vestlige sosiale verdier og den påståtte stat-sanksjonerte islamofobien. Det bør forstås at dette er islamistiske miljøer, og ikke konservative muslimer som sådan.

Mye kan også bli sagt om de religiøst konservative miljøene - hvilket utgjør majoriteten av verdens muslimer - og de holdningene som finnes her. Om enn ikke dette miljøet er så viktig for radikaliseringsprosessen, så er det likevel et problem for å samle verdens befolkning på et felles verdigrunnlag tuftet på menneskerettigheter.

Schmid peker på noen mulige indikatorer for miljøer som fostrer et bredere radikalt miljø. To slike indikatorer er at gruppen fordømmer andre muslimer som ikke følger en streng religiøs skikk, eller opptrer 'riktig', som ikke-muslimer, og at religion blir en referanse for alt man gjør. IS gjør så klart dette i ekstrem grad, men Fahad Qureshi er i samme ideforretning. Han har selv fremlagt IslamNet sine meninger som om de reflekterer den 'sanne' sunni islam og erklært 'jihad' imot de mer liberale og progressive muslimene. Deres identitet som muslimer trekkes ikke bare i tvil. Linda Noor, et eksempel på de mer liberale muslimene, blir en fiende av islam som må nedkjempes. Slik hamrer islamisten på kilen som til slutt kan gi voldelig xenofobi. Dette leder meg til Schmids siste punkt relevant for denne artikkelen.

7. Ideologi spiller ofte en viktig rolle da den gir den sanne troende et license to kill 

Rapporten om radikalisering fra den europeiske kommisjon sin ekspertgruppe på voldelig radikaliseringen påpeker at ideologien er en viktig og konstant faktor i radikaliseringsprosessen. Den er essensiell for aksept av vold som en legitim metode for konfliktløsning. Det kognitive rammeverket - terroristen sitt tankesett - springer ut fra eksklusive og xenofobiske ideologier som samtidig tilbyr en meningsrik identitet med gruppen. For sunni ekstremister er gruppeidentiteten samlet omkring en utopisk tro på kalifatets gulltid, martyrdom og jihad, hentet ut fra en bokstavelig og normativ lesing av Koranen og Hadithen. Offermentaliteten og det konspiratoriske narrativ om 'vesten mot muslimer' er videre brensel på bålet for prosessen til ekstremisme.

En 'fordel' med den religiøse ideologien til Global Salafi Jihad er dog dets forutsigbarhet. Vi vet hva de jobber imot og de har ikke problemer med å stave det ut for oss. Vi må likevel se til andre ideologier for å illustrere hvordan de viktige forskjellene er med på å skulptere adferden til deres ekstreme forkjempere.

For tross deres undertrykkelse og forfølgelse har ikke ekstreme Tibetanske buddhister produsert en interkontinental dødskult analog til Globale Salafi Jihad mot Kinas kommunisme eller deres 'verdier'. Langt flere har dødd i Kinas okkupasjon av Tibet enn Israels okkupasjon av Palestina. Allikevel finnes det ingen buddhistisk analog til Hamas eller Hizbollah, ei heller har kristne palestinere, som lever under den samme undertrykkelsen som deres muslimske naboer, produsert noe som ligner på Hamas. De ekstreme Tibetanske munkene setter fyr på seg selv i solidaritet med sin religiøs-nasjonale identitet. De mest dedikerte og hengivende munker og praktikanter, som munken Palden Gyatso, vil selv etter flere tiår i kinesiske fengsler bevare sin medfølelse og omsorg overfor sine torturister. Dette er ikke tilfeldig. Det er en direkte kobling mellom denne formen for 'ekstremisme' og fokuset på medfølelse i deres religiøse ideologi. Gyatso sin 'radikale' tro har med andre ord gjort han mindre voldelig, ikke mer.

Et eksempel på jihad imot ikke-vestlig okkupasjon og hvordan transformasjon av en ideologi kan utvide dets omfang, ble utløst av den russiske undertrykkelsen av tsjetsjenere etter erobringen av kaukasusfjellene. Konsekvensene var en erklæring av global jihad av Sjeik og imam Mansur i 1785 mot ortodoks kristendom og i nyere tid en allianse med Al-Qaida. I løpet av disse to hundre år hadde tsjetsjenere forlatt den mer mystikkfokuserte retningen innen islam, sufismen, til fordel for salafismen. Dette gjorde de til deltagere i den globale krigen mot alle 'fiender av islam'.

Hvis man som leser ønsker å poengtere ut Myanmar konflikten, hvor buddhister hensynsløst går til angrep på sivile muslimer (og vice versa), så følger ikke leseren plottet. Enhver merkelapp, som nasjonalitet, etnisitet eller religiøsitet, kan fungere som måleskive i en eskalert konflikt. Alle typer gruppering kan føre til tribalisme, rett og slett fordi grupperinger gir et beitemark for oss-dem-tenkning. Den essensielle forskjellen er at ingen sannsynlig tolkning av Pali kanon eller den tibetanske Kangyur gir en oppfordring og legitimitet av terrorisme. Dets tekst kan ikke lett (sic) vris om til en ideologi som kan eksportere vold fylt med eksistensiell mening. Dette er ikke sant for Koranen og Hadithen, som eksplisitt staver ut nedverdigelse, xenofobi og vold ad nauseum.

En mindre klok forestilling av terrorister, er beskrivelsen av dem som frustrerte kriminelle bøller som hadde uansett funnet et avløp for å tømme deres innebygde voldelige ekstremisme. Dette er en ekstrem simplifikasjon og en pessimistisk forestilling av mennesket, som om de valgte deres ekstreme vei fordi de i utgangspunktet bare var slik. Ingen er født terrorister, og hvilken virkelighetshorisont man befinner seg i har en kolossal effekt på hvordan et ekstremistisk utslag kommer til uttrykk. Det er vesentlig å anerkjenne at mennesker som oppdras innen en type tankesett kan være er i mindre grad disponert for å utøve og legitimere terror sammenlignet med et annet tankesett. På samme måte er ikke fundamentalisme et problem med mindre verdiene man er fundamentalistisk om er problematiske.

Det er også regelrett feil å tro at mennesker bobler med vold som må 'ut' på en eller annen måte. Denne såkalte «hydrauliske» teorien om menneskets naturlige disposisjon for vold ble avlivet av evolusjonspsykologien (se for eksempel Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature). Vold er alltid utprøvd strategisk, selv om det innebærer å ta sitt eget liv.

Islamistiske terrorangrep er således en strategisk - innenfor personens virkelighetshorisont - form for vold som oppfordres og legitimeres av den religiøse ideologien. Den gir individet en høyst meningsrik tilværelse med et eksistensielt oppdrag for universets skaper. Personen er typisk overbevist om at han kan symbolsk overgå døden. Dette tilfredsstiller personens trang om å finne en meningsfylt orden i virkeligheten (et nokså typisk behov for mennesket). Det gjør også personen særdeles disponert til å tolke enhver urett mot 'islam' som et symptom på den globale kampen mellom de gode og de onde. Ingen ekstrem form for snillisme vil tilfredsstille det kompromissløse dikotomiske tankesettet. 

Intensjonen til Per Fugelli, når han tar til orde for bønnerop fra moskeer som en slags forebyggelse mot radikalisering, er god. Men det er usannsynlig at han forstår prosessen som foregår. Med denne forståelsen på plass er den marginale virkningen av et slikt forslag åpenbar. Det miljøet og tankesettet som muliggjør radikaliseringen vil spy ut misnøye og fremmedgjøre seg selv helt til Norge er en del av et globalt kalifat. De vil aldri bli fornøyd før alle andre konverterer, underkaster seg eller forsvinner. Og de liberale-tenkende og progressive eller sekulære og konservative muslimene, blir like lite radikalisert som enhver person med liberale verdier ville blitt om han eller hun følte seg 'fremmedgjort'.

Filosofen bak terroristens tanke

Så, hvor kommer det teologiske rammeverket til den muslimske terrorist fra? Noen ville argumentert for at den kommer utelukkende fra en normativ lesing av Koranen og Hadithen. Det er nok en simplifikasjon. Flere aspekter som kjennetegner ulike typer islamister og jihadister henter sin inspirasjon fra forskjellige tolkninger. Selv blant islamister er det uenighet om hvorvidt arbeidet for et globalt islamsk kalifat skal midlertidig ta nytte av den demokratiske prosess. Eksempelvis vil det muslimske brorskap bruke den demokratiske prosess til sin fordel, mens islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir mener Allah motsetter seg denne prosessen da «The basis of Democracy is the rejection of the Deen of Allah (swt) as a complete way of life. It commands what Allah (swt) and His Messenger (saaw) have forbidden and forbids that which they command

Uansett, en gjennomlesing av de tolkninger som har gitt det teologiske rammeverket for moderne islamsk terrorisme, vil unødig inkludere egypteren Sayyib Qutb. Qutb er forfatteren bak Milestones, et verk med stor innflytelse på islamsk terrorisme og dets hat mot vestlig kultur. Mannen selv var en inspirasjon for Ayman al-Zawahiri, den nåværende lederen av Al-Qaeda. Allerede i tidlig alder ble det et oppdrag for al-Zawahiri «to put Qutb's vision into action.» Ifølge Lawrence Wright, i The Looming Tower, ville ikke Al-Qaeda eksistert uten Qutb.


Sayyib Qutb © Wikipedia commons

Det er et interessant faktum at Qutb dro til New York november 1948 som en middelaldrene forfatter for å studere. Under oppholdet i Amerika kolliderte hans egen religiøse kultur med den vestlige og, ifølge Lawrence Wright, gjennomgikk Qutb en slags identitetskrise. Han ble fristet til modernisme, men valgte til slutt sin konservatisme. Dette tok han stolthet av, men han hatet kulturen som, i hans syn, lurte folk inn i en livsstil fullstendig tom for betydning og mening. Hans primære forakt overfor Amerika var ikke noe opplevd rasisme eller fremmedfrykt, men nøyaktig de verdiene som kjennetegner den vestlige kultur. Wright skriver: 

«His central concern was modernity. Modern values-secularism, rationality, democracy, subjectivity, individualism, mixing of the sexes, tolerance, materalism-had infected Islam through the agency of Western colonialism.»

 

Dr. Simon Ross Valentine avviser Lawrence Wrights tese om en spirituell krise under oppholdet i USA og bemerker i Islam Daily at Qutb var en fundamentalist allerede før dette. Han hadde, som flere andre, memorisert Koranen allerede som liten, og mannen selv hadde militante tendenser før 1948. Valentine mener Qutb hatfulle ytringer ligner mer på en normalreaksjon hos en hengiven og ortodoks muslim som forsøker å leve i et samfunn som hele tiden glorifiserer seg i sin avstand fra religion(en). For svært mange, inkludert Qutb, er det ingen skille mellom religion og politikk i islam, og mye av det vi nyter i vestlige samfunn er goder som islam nekter den ortodokse troende å søke. Godene er sett på som fristelser som sender mennesker på et villspor, og som først blir sanksjonert i etterlivet. Med forakt og skjult misunnelse blir den troende nødt til å frastå fristelsene som andre nyter, men som Allah har gjort forbudt. Hos et individ som Qutb var den vestlige kulturen et hån av selve religionen, og enda verre var det at den vestlige tanke spredte seg. Qutb hatet dens innflytelse på nye nasjoner og, enda viktigere, andre muslimer.

I kjent apologetisk stil har flere påpekt Qutb sin misnøye overfor vestlige kolonialisme og hensynsløse utenrikspolitikk og antydet at det var dette som førte til hans hat. Dette blir igjen en forenkling. Som Paul Berman skriver i The New York Times:

«Qutb wrote bitterly about European imperialism, which he regarded as nothing more than a continuation of the medieval Crusades against Islam. He denounced American foreign policy. He complained about America's decision in the time of Harry Truman to support the Zionists, a strange decision that he attributed, in part, to America's loss of moral values. But I must point out that, in Qutb's writings, at least in the many volumes that I have read, the complaints about American policy are relatively few and fleeting. International politics was simply not his main concern. Sometimes he complained about the hypocrisy in America's endless boasts about freedom and democracy. He mentioned America's extermination of its Indian population. He noted the racial prejudice against blacks. But those were not Qutb's themes, finally. American hypocrisy exercised him, but only slightly. His deepest quarrel was not with America's failure to uphold its principles. His quarrel was with the principles. He opposed the United States because it was a liberal society, not because the United States failed to be a liberal society.» (min kursivering)

 

Denne forakten går dypt. For Qutb var bare det å observere kvinner og menn danse til musikk, homofile holde hender og klesvalget til vestlige kvinner en grunn for fornærmelse og hat. For å låne ordene til Andrew Sullivan i The Atlantic, som kommenterer Qutbs kultursjokk etter en dansefest ledet av en kirkelig pastor i den lille byen Greeley:

«It may be, of course, that Qutb's Islamism, metastasized into bin Laden's Islamism, is indeed shocked beyond measure at the thought of women's equality, gay dignity and the more lurid aspects of American popular culture. But the shock goes far deeper than anything that has happened in America since the 1960s. The social conservatism of the Islamic fundamentalist did indeed see small-town America of the 1940s, even in a dry county, a repository of evil. That's our problem. That's how deep their fundamentalism goes. The president is right: they do hate us for who we are. And for daring to reach for a freedom that their version of Allah would never allow.»

 

Det er ingen behov rasisme, fremmedfrykt eller forskjellsbehandling for å tvinge frem hatet som Qutb eller andre likesinnede føler på. Hatet er, i sin reneste form, en reaksjon mot selve essensen av det å være et fritt individ i en pluralistisk verden.


Påtvungen deltakelse i gudstjeneste i det militære

Dette innlegget baserer seg på kilder som foretrekker å være anonyme.

"Jeg avtjener verneplikt i Hæren i Nord-Norge, ved Brigade Nord. Jeg sitter nå på bakrommet i lokalkirka sammen med 3 andre som nekter gudstjeneste," skrev en innsender som ønsket å være anonym til oss i Rasjonalitet denne uken. Og fulgte opp med en nærmere forklaring av hva som lå bak:

"Grunnlaget vårt for å nekte er at befalet har lagt det frem som ikke frivillig. Vi har sagt i fra opp til flere ganger. Vi har ikke blitt hørt. Og måtte ta busstur i en time til kirken. Da vi nektet å gå inn, kom en overordnet, og det beste han kunne gi oss var å la oss sitte på bakrommet eller stå ute i snøvær. Tidligere i feltgudstjenester har alternativet vært å grave stilling."

"I min tropp vet jeg at det er flere som føler de ikke har noe i kirken å gjøre, men blir med fordi de føler de ikke har noe valg. Vi er nå 4 stykker av 300 som har valgt å nekte. Vi vet at det skal være frivillig, men tilbudet til noe alternativt og forståelsen vi blir vist er elendig!"

Da vedkommende fulgte opp saken videre med befalet kom det også frem at troppssjefen skal ha fått beskjed fra høyere hold om at alle skulle delta på gudstjenesten, noe som tyder på at dette kan dreie seg om mer enn en enkeltstående sak, og er et dypt rotfestet problem i selve systemet.

Dette er en sak vi i Rasjonalitet reagerer sterkt på. Deltakelse i religiøse seremonier må uten unntak forutsette et aktivt valg, og ikke være noe man pålegges enten via direkte eller indirekte midler. At det i teorien er frivillig blir et rent spill for galleriet, når det ikke foreligger noen reelle alternativ, slik tydelig er tilfellet her. Og det underbygges av at det blir muntlig kommunisert til soldatene at det i realiteten er lagt opp til at alle skal delta, enten de vil eller ikke.

Å tilby denne type direkte uakseptable alternativ, som ikke ble promotert som en mulighet før det blir tydelig at noen nektet å delta, er helt uholdbart. Militærets rolle skal være å forsvare noen av de viktigste, og hardest tilkjempede rettighetene vi har i samfunnet. Deriblant trosfriheten, som inkluderer retten til å ikke ta del i noen religion.

Her ser vi derimot et grovt eksempel på at det er hæren selv som begår et brudd på nettopp denne friheten.


Hatet mot vesten - årsak eller symptom?


© Pat Horsley

Dette er del to i en tre delers artikkelserie. Første var "Hva skal til for at du tror meg?" av Andreas Wahl Blomvist

I siste nummer av Dabiq (IS sitt magasin) finner vi historien til en kvinne med en tilsynelatende normal kristen barndom i Finland. I løpet av oppveksten følte hun aldri at kristendommen gav særlig mening. Hun opplevde i stedet en slags halv-seriøs, dels hyklersk, holdning til religiøse doktriner. Hengivenheten var fraværende og svarene på de  eksistensielle spørsmålene var alt annet enn tilfredsstillende. Så fant hun islam. Og som ordet bokstavelig talt betyr kunne hun underkaste seg en høyere makt som hun allerede visste var der. For hun ba til skaperen, men visste ikke hvem det var. Før nå.

Hun giftet seg med en muslimsk mann og ble involvert i misjonsarbeid. Mannen introduserte henne for jihad og viktigheten av trosbekjennelsen ble framtredende. Frøet for radikalisering var sådd. Senere ble hennes mann arrestert for terroranklager. Dette var - ifølge hun selv - det beste som kunne skje. Hennes øyne ble åpnet for hijrah (emigrere til islam sitt land). Det spilte ingen rolle at IS massakrerte og forfulgte tusener av mennesker. ("The end justifies the means," som det heter.) Når Abu Bakr al-Baghdadi proklamerte kalifatet var det ingen tvil hvor de skulle reise. Kvinnen beskriver sitt liv i IS:

«I can't even describe the feeling of when you finally cross that border and enter the lands of the Caliphate. It is such a blessing from Allah to be able to live under the Caliphate. (...) Life in the Islamic State is such a blessing. You face difficulties and hardship, you're not used to the food or the change of life, you may not know the local language, you hear bombings and the children may get scared, but none of that takes away from the gratitude you have towards Allah for allowing you to be here.
Also, unless you're living here you don't realize what kind of life you had before. The life here is so much more pure. When you're in Dar al-Kufr (the lands of disbelief) you're exposing yourself and your children to so much filth and corruption. You make it easy for Satan to lead you astray. Here you're living a pure life, and your children are being raised with plenty of good influence around them. They don't need to be ashamed of their religion. They are free to be proud of it and are given the proper creed right from the start. After four months of us being here, my son was martyred, and this was yet another blessing. Every time I think about it, I wonder to myself, If I stayed in Dar al-Kufr what kind of end would he have had? What would have happened to him? Alhamdulillah, he was saved from all that, and what could be better than him being killed for the cause of Allah?»


Historien over forteller oss om en radikaliseringsprosess som lett blir oversett. Den forteller om veien til en fanatisk religiøs overbevisning uten at personen selv blir voldelig. Som påpekt i litteraturgjennomgangen om radikalisering til den kjente forskeren Alex Peter Schmid, leder ikke denne veien nødvendigvis til ekstremisme og vold. Den gjør deg ekstremt overbevist om et tankesett eller en sak som farger alle aspekter av livet. Hvilke farger avhenger av tankesettet.

Forsøk å forestille deg hvor annerledes og fjern en slik virkelighetsforståelse er for deg. Hva skal til for du opplever tapet av din sønn eller datter som en velsignelse og det beste som kunne skjedd ham eller henne? Sannelig mer enn noen rasistiske bemerkninger på bussen (som noen ser ut til å tro), lite penger eller fordi dine trosfeller behandles dårlig i Midtøsten. Og sannelig mer enn fremmedfrykt fra nordmenn, eller finner. Som kvinnen beskriver til slutt:

«(...) because what you're going to gain after embracing Islam is better than anything you might lose or sacrifice.» (min kursivering)


Å omfavne islam på denne måten er for individet en spirituell reise fylt med mening. Materielle goder, trygghet og muligheter i dette livet blir en enkel ofring. For mannen er det en ekstra fordel. Han blir den ultimate alfa med våpen, sexslaver og dominans over kvinnen. Et spirituelt geni med et hemmelig militært oppdrag fra skaperen selv.

Terrorforskeren Jessica Stern har i sine dybdeintervjuer beskrevet muslimske terrorister som 'spirituelt intoksikert'. Fylt med mening i livet har den fanatiske religiøsideologiske overbevisningen gjort de til brikker i et kosmisk spill mellom de onde og de gode. Denne dikotomiske virkelighetsfjerne metapolitikken kjennetegner mange terrorister, grundig beskrevet i Roger Griffin sin bok, Terrorist Creed. Dette er kvintessensen for rasjonaliseringen av vold i deres virkelighet.

Den anerkjente terrorforskeren Alex Peter Schmid har på vegne av International Centre for Counter-Terrorism ved The Hauge gjort en grundig litteraturgjennomgang av radikaliseringsprosessen, med fokus på islamistisk terror. Med forbehold om den begrensede kunnskapen som er tilgjengelig har Schmid kommet frem til noen punkter som det er mer eller mindre god dekning for å hevde. Hver terrorist er annerledes og det vil ikke sjeldent være avvik fra enhver generalisering. Likevel nevnes følgende punkter, hvilket jeg kommenterer underveis. Som vi også fikk se i første delartikkel vil det dukke opp eksempler på skribenter og intellektuelle som prosjekterer sine egne politiske og kulturforankrede forestillinger på denne dynamikken.

1. De fleste terrorister er klinisk normale til tross for at deres handlinger er særdeles utenfor normalen. I realiteten vil terrorgrupper ofte skjerme ut mentalt ustabile personer, rett og slett fordi de utgjør en sikkerhetsrisiko. Selv selvmordsbombere viser sjeldent tegn til psykopatologi. De er ikke suicidale i noen medisinsk betydning av ordet. Blant terrorister som primært opererer alene, såkalte 'ensomme ulver', pleier andelen psykisk syke å være høyere. Selv om de representerer en mindre andel av alle terrorister i verden har noen av de siste terrorangrepene i Europa og USA vært eksempler på dette.

Breivik er også et eksempel som sådan, men som Fahad Qureshi utelukkende beskriver som «etnisk norsk islamofob» samtidig som han frikjenner den islamistiske homofobien og Orlando-terroristens egen-oppnevnte religiøse tilhørighet. For Qureshi - i kjent offermentalitet og i god dobbeltmoralsk ånd - er Orlando-terroristen ikke-religiøs og psykisk ustabil, mens Breivik er en etnisk norsk islamofob.

2. Bakgrunnen til terrorister er svært mangfoldig; det er mange veier til terrorisme og det er ingen enkel profil som passer en terrorist. Da terrorister sjeldnere er mentalt syke, fattige eller konsekvent undertrykket, men ganske enkelt ekstreme i sitt ideologiske narrativ - religiøst eller ikke - skulle vi ikke forvente en spesifikk profil. Omtrent det eneste sikre vi kan si om islamistiske terrorister er at de er muslimer. Et åpent og kanskje urovekkende spørsmål er hvorfor utdannede, velstående og tilsynelatende godt integrerte individer også er mottagelig for radikalisering? Dette er vanskelig å svare på.

3. Radikalisering er vanligvis en gradvis prosess. Nykonvertitter som plutselig fant sitt dikotomiske tankesett er unntaket snarere enn regelen. Ikke sjeldent har islamisten lenge vært religiøs før radikaliseringen tok sted. Det er dog sant, som Quintan Wiktorowicz fant blant britiske radikale muslimer, at det ikke er de med en dyp kunnskap om religionen som var mest sårbare for radikalisering. En sjeldent brukt, men relevant bemerkning, er at den samme 'mangelen' på kunnskap finner vi hos liberale muslimer. Det er heller ikke problemfritt å måle 'religiøs kunnskap', ei heller er det god grunn til å tro at 'dyp religiøs kunnskap' nødvendigvis korrelerer sterkt med hengivenhet eller dedikasjon.

For hvis det er en ting som er bemerkelsesverdig med IS eller Taliban, så er det nettopp deres febrilske forsøk på å bokstavfølge de hellige skriftene med Muhammad som det statuerte forbildet. Dette innebærer, for dem, å ikke bringe noen eksterne verdier inn i teksten. På denne måten blir teksten langt mer normativ enn den blir deskriptiv. Det er bare et ubehagelig faktum, og ikke et tilfeldig et som sådan, at det er svært få ting IS gjør som Muhammad ikke gjorde.  

Wiktorowicz introduserte også tanken om en 'kognitiv åpning' hvor den sårbare forsøker å finne mening i sin eksistens og plutselig ser lyset. Å strekke seg fullstrakt ut for Koranen sitt kall for jihad, som soldat for Allah, som en del av en eksistensiell kamp mellom de gode og de onde, blir meningen som fyller vakuumet. En del av skylda for denne opplevde meningsløsheten kan vi finne i blomstringen av moderniteten.

En historisk parallell kan trekkes til romantikken, hvilket delvis var en reaksjonær respons mot den vitenskapelige rasjonaliseringen av naturen på 1700-tallet. Her kom også en trang for meningsfylt orden som kom til uttrykk i litteratur, kunst og musikk, og glorifisering av middelalderen. Identitetssøken trenger altså ikke å ta en voldelig løype, eksemplifisert med vestlige som forlater sitt arbeid og liv for å emigrerer til Østen som munker, eller muslimer som forsvinner inn i sufismens mystikk, eller kvinnen fra Finland. Poenget er sårbarheten i søken etter mening. Koblet sammen med jihadisme har vi en voldelig løsning på en eksistensiell krise, hvilket er hovedargumentet til Oliver Roy sin bok Globalised Islam.

4. Individuell fattigdom alene forårsaker ikke radikalisering mot terrorisme, men arbeidsledighet kan spille en rolle. Empirisk forskning har ikke etablert noen kobling mellom fattigdom og terrorisme. I boken Root Causes of Terrorism beskriver Jitka Malecková sine forskningsresultater slik:

«The evidence on both the individual and the national level indicate that there is no direct connection between poverty and terrorism (...) The perpetrators of international terrorism are more likely to be drawn from the middle and upper classes than from impoverished families.»


Arbeidsledighet har vært implisert i noen tilfeller, blant annet en studie om geriljaen i Kashmir, men for europeiske forhold er de radikaliserte muslimene relativt velintegrert og vanskelig å skille fra resten av befolkningen. Dette gir ingen empirisk mening om vi skal tro det sosialmedisiner Per Fugelli sier om radikalisering og terror. Utover det å antyde en enighet blant forskere om fattigdom (se samora nr 2 2016) sin kobling til terror - hvilket er regelrett feil - er det ydmykelse, avmakt og utenforskap som gir grobunn til radikalisering og terror. Som vi skal i neste punkt er det lite holdepunkter for dette.

5. Klagemål og krenkelse spiller en rolle, men oftest mer som videre mobilisering enn personlig erfaring. Disse klagemålene har, ikke sjeldent, et konspiratorisk preg (for eksempel at vesten er i krig mot islam) og er oftere noe personen ikke opplever eller har opplevd selv. Den opplevde ugjerning er, som påpekt i Tinka Veldhuis og Jørgen Staun sin rapport om islamsk radikalisering i Europa, hyppigere en solidaritet med 'muslimske brødre' andre steder i verden.

Det er således en feilaktig tro at fremmedfrykt typisk fører til radikalisering og voldelig ekstremisme. Individet har allerede blitt trigget for denne prosessen og vil automatisk søke bekreftelse for urett utført mot 'de gode'. Ved en slik tidslinje forvirrer man lett årsak med symptom. Som nevnt i tidligere delartikkel peker Rana på fransk sekularisme, og Per Fugelli henvender seg til 'norsk fremmedfrykt'. Og nylig satte Sidra Yousaf fremmedfrykt som diagnosen på «problemet» hun ikke helt greier å definere. Mer enn min intuisjon forteller meg hvilken melding de ønsker å formidle: nordmenn og europeere må bli snillere. Det er en naiv form for snillisme som inneholder det falske premiss at alle mennesker ønsker egentlig det samme.


Andreas Wahl Blomkvist

Svært lite tankekraft har gått med til denne naive måten å forstå og kjempe mot radikalisering, eller polarisering i samfunnet for den saks skyld. Sjeldent bemerkes den fremmedgjørelse og fremmedfrykt som kommer andre veien, fra de konservative muslimske miljøene og mot de vestlige verdiene. Det er en verdipolarisering som vanskelig lar seg forløse, hverken med islamsk teologi eller snillisme. 

Med sterkt frykt for den vestlige kulturmodell er det ikke rart at Saudi Arabia bruker så mye ressurser på teologisk eksport via imamer, utdanningsmateriell og penger til moskeer. De skal angivelig ha tilbudt 200 moskeer til Tyskland ved migrasjonskrisen i fjor. I det religiøs-konservative tankegodset må de muslimske flyktningene vernes fra en kultur som frister de til å tenke annerledes. På denne måten kan deres sjelelige fremtid beskyttes.

Når grupper som Profetens Ummah eller IslamNet klager på fremmedgjørelse under norske forhold glemmer vi fort det som ligger i overflaten. For å sitere Sylo Taraku, «det er ikke fremmedgjørende å ta liberale verdier i forsvar. Det er de som forfekter illiberale verdier som fremmedgjør seg selv.»

For de begynnende radikaliserte vil den uomtvistelige tilgjenglighetsbiasen få voldsomme utslag. Vår kamp om å vinne klagemålets narrativ, og dermed fjerne grunnlaget for den oppfattede krenkelsen mot muslimer, er dømt til å tape i utgangspunktet. At vesten gikk inn i Afghanistan eller Irak brukes like godt som argument som vestens blindøye for å ikke gå inn i Bosnia tidligere enn vi gjorde. Punkt nr. 3 på Osama bin Laden sin liste for vestlige ugjerninger var USA sin reversering av det pågående folkemordet i Øst-Timor av Indonesiske styrker. (Angivelig var Øst-Timor «muslimsk» tross at de fleste derfra er katolske.) Bin Laden sin forakt imot Saudi-Arabia lå i deres tillatelse av ikke-muslimske amerikanske styrker på muslimsk hellig grunn.

Og Israel-Palestina konflikten spiller så godt inn i islamisten sitt narrativ at opptøyer og protester mot Israels ugjerninger er fullstendig ute av proporsjoner sammenlignet med antallet muslimer drept av Boko Haram, IS eller syriske styrker under den pågående borgerkrigen. Poenget bør ha sunket inn. Med mindre vi skal gjennomgå et kulturelt selvmord er det naivt å tro at vesten vil noen gang vinne tillit fra miljøene som spiller på dette narrativet. Det spiller en mindre rolle hva vi gjør eller ikke gjør når de som dikterer narrativets fokus er islamister drevet av en forutinntatt offermentalitet og en dikotomisk tankegang.

Såkalte ikke-voldelige islamister, som Fahad Qureshi sin gruppe, IslamNet, Profetens Ummah, det muslimske brorskap eller Hizb Ut-Tahrir, spiller på dette radikale narrativet og forsterker grobrunnen for radikalisering. Altfor lett lures mennesker til å tro at denne utenforskapen er forårsaket av vestens antatte frykt mot å tenke annerledes. Dermed får vi godhjertede folk, oftest på den politiske venstresiden (god eksemplifisert med Fugelli), til å spille med på narrativet. De blir, som kjent, til nyttige idioter som gjør vesten skyldig for terror mot dets sivile befolkning og tror løsningen blir å tolerere islamisten sine miljøer og sosiale nettverk til det ekstreme.

Problemet er, som vi skal se i vår siste delartikkel, at det er nettopp disse miljøene som trekker sårbare inn i terroristen sin tankegang. Her kan den religiøse ideologien til sist tillate vold og terror som legitime metoder i kampen mellom 'oss' og 'dem'.

 


Hva skal til for at du tror meg?

Av Andreas Wahl Blomkvist

"Hello my dear Aysel
My love, my life. My beloved lady, my heart. You are my life. 

First of all, I want you to believe truly, and really take care that I love you from all my heart. You should not have any doubts about that. I love you and I will always love you, until eternity. I don't want you to get sad I live somewhere else where you can't see me and can't hear me, but I will see you and I will know how you are. And I will wait for you until you come to me. Everyone has his time and will go then. I am guilty of giving you hope about marriage, wedding, children and family. And many other things.

I am what you wish for, but it's sad you must wait until we come back together. I did not escape from you, but I did what I was supposed to. You should be very proud of me. It's an honor, and you will see the results, and everybody will be happy. I want you to remain very strong as I knew you, but whatever you do, head high, with a goal, never be without goal, always have a goal in front of you and always think, "what for." 

Remember always who you are and what you are. Keep your head high. The victors never have their heads down! Hold on to what you have until we see each other again. And then we will live a very nice and eternal life, where there are no problems, and no sorrow, in castles of gold and silver and, and, and... I did not leave you alone. Allah is with you and with my parents. If you need anything ask him for what you need. He is listening and knows what is inside you.

Our prophet said: "He is a poor man, who has no wife and she is a poor woman, who has no man." I will pick you up anyhow and if you marry again, do not have fear. You know, I don't like all men. Think about what you are and who could deserve you. 

I hug you and I kiss you on the hands. And I thank you and I say sorry for the very nice, tough five years, which you spent with me. Your patience has a price?. God willing, I am your prince and I will pick you up."

Som en leser av det overstående brev får jeg en underlig blanding av kjærlighet og dedikert overtro. En synkronisert symfoni av mening, kjærlighet og overtro er - som vi skal se - noe av det farligste som finnes. Blandingen kan bli en pervers sammensmeltning av noe det beste livet har å tilby - kjærlighet, mening og samhold - med en ukritisk dedikasjon til en falsk metapolitisk sak. 

Det kan bli en nedverdigelse av det eneste livet vi vet vi har til fordel for livet som angivelig skal komme. Livet har blitt til et springbrett for det neste. Et kort, men viktig, øyeblikk før evigheten. Det du kjemper for i dette livet bestemmer hvor langt fjæren på springbrettet flytter deg inn i det neste. Det er enten fra religiøse eller pseudoreligiøse ideologier vi får slik overtro. Noen ganger harmløst. Andre ganger dødelig. Sistnevnte var tilfellet for mannen som skrev kjærlighetsbrevet ovenfor, hvilket avsluttes slik:

"See you again!!

Your man always
Ziad Jarrah
9/11/2001"

Den dagen kapret Jarrah, sammen med 18 andre dedikerte muslimer, fire fly og sendte seg selv og nærmere 3000 sivile til døden. Siden det har det utrolig nok vært spekulasjoner omkring hvorvidt de visste de skulle dø. Disse spekulasjonene finner sitt frø fra den opplyste verden sin manglende vilje til å fortsatt tro at det går - med slik brennende sikkerhet - å tro på paradiset. Distribuert til alle flykaprerne denne dagen var et sett med håndskrevne instrukser, formaninger og oppmuntringer. Fra disse gjenstår ingen tvil om at de visste hva som ville skje. Første punkt lyder:

"Vow to accept death, renew admonition, shave the extra hair on the body, perfume yourself and ritually wash yourself."

Disse notatene rådet om grundige forberedelser lik den Profetens følgere forberedte seg til kamp, tolv århundre før. Det er vanskelig å forestille seg hva slags dedikasjon som skal til for å ofre seg for Profetens ord på denne måten. 

Siden 9/11 har det forståelig nok vært et politisk og forskningsorientert løft for å forstå og forebygge radikalisering og terrorisme. Til tross ble 8886 mennesker, ifølge World Incidents Tracking System, massakrert av sunni ekstremister i 2011. Dette utgjorde omtrent 70% av alle terrorrelaterte dødsfall dette året. Dette er en langt større andel enn andre grupper av terrorister, inkludert Breiviks likesinnede. I nyere tid talte The New York Times 247 drepte menn, kvinner og barn fra islamistisk terror på bare to korte uker i mars. 

Det foregår med andre ord et usammenlignbart globalt opprør med terror fra islamister og den frie verden strever etter å forstå hvordan den best skal beskytte sine borgere - muslimer som ikke-muslimer.

«Know your client» var det første av ti råd Lorenzo Vidino, spesialist på islamisme, formulerte til amerikanske myndigheter etter en gjennomgang av europeiske programmer rettet mot radikalisering. Enkelt i teorien, særdeles vanskelig i praksis, spesielt med moderniteten som det psykologiske utgangspunkt. Altfor lett faller akademikere og skribenter i fellen for å projisere sine egne kulturforankrede forestillinger - godt farget av politikk - på dynamikken de ønsker å forstå. «Særlig den muslimske fundamentalismen mangler det norske samfunn og intellektuelle forutsetningen for å forstå,» fastslår professor i utviklingsstudier, Terje Tvedt. 

Dette har etterlatt en blindsone. For eksempel, Usman Rana hevder å ha sett en trend fra den siste tids terroraksjoner. Han skriver de er "seksuelt frustrerte unge menn med psykiske problemer." For ham har terroristene "fascinerende lite religiøs livsførsel" og er "religiøse nybegynnere." Rana trekker frem den "antimuslimske franske sekularismen" og så klart irak-krigen som viktige forklaringer. Disse er omtrent like lite viktig som de er sviktende. Hvor stort problem har terror vært i Øst-Europa, tross dere egen 'antimuslimske' holdning? Og hvorfor var bølgen av vold og selvmordsangrep under irak-krigen så uproposjonalt herjet mellom sunni og sjia muslimer, og ikke mot selve koalisjonsstyrken? Og i hvilken forstand skal det hjelpe en muslim å bokstavelig talt hakke løs på homofile, apostater og Yazidi folket i Midtøsten, hvis den virkelige forbryteren er vestlig hegemoni og deres fremmedfrykt?

Ranas tanker er ikke irrelevant, men mangler verdensbildet til den hengivende islamist - selve narrative. Det var også dette som manglet når moderniteten så flyene dundre inn i World Trade Centre i 2001 - før Irak, Afghanistan eller dronekrig. Jeg forstår dog godt hvorfor så mange debattanter tenker i disse baner. For hvordan kan mennesker bli terrorister med mindre de er psykologisk ustabile, fremmedgjort og fulle av klagemål mot vesten? Hva slags type psykologi - om ikke 'syk' - kan la seg appellere av den Islamske Stat (IS) sine voldshandlinger, lokale blodbad og religiøs sanksjonerte henrettelser? Og det er nøyaktig dette som er deres rekrutteringsmateriell for tusenvis i den muslimske diaspora. Dette er rekrutteringsvideoer som virker (sic.). Tro det den som kan. 

Som beskrevet i Lawrence Wright sin bok, The Looming Tower, kunne jihadister under den sovjetiske invasjonen av Afghanistan gråte av sjalusi overfor sine falne brødre på slagmarken. De var så heldige å bli martyrer. Sjeiker kunne vandre midt under en storm av kuler og ild mens de hemningsløst siterte Koranen i håp om å få en velsignet adkomst til Allahs rike i slutten av Ramadan. (Tittelen, The Looming Tower, refererer til 'tower of lofty' i Koranen 4:78 "Wherever you may be, death will overtake you, even if you should be within towers of lofty construction," hvilket Osama Bin Laden skal ha gjentatt tre ganger på et bryllup rett før 9/11.)

Denne forferdelige blandingen av religiøs dedikasjon og krig - jihadisten sitt stempel - har eksistert i lang tid. Ja, faktisk før Israel eksisterte eller USA hadde medgått i et eneste felttog utenlandsk. Tusenvis av europeiske og amerikanske handelsskip i Middelhavet var på 1700-tallet mål for piratvirksomhet fra Beriberistatene. Over en million skal ha blitt kidnappet, fengslet og gjort til slaver. Skjæringspunktet for denne virksomheten var Tripoli. I et resultatløst forsøk på å finne kompromiss med Tripoli hadde Thomas Jefferson følgende å rapportere fra sitt møte med deres Ambassadør, Haji Abdul Rahman Adja, i 1786:

"The ambassador answered us that [their right] was founded on the Laws of the Prophet, that it was written in their Koran, that all nations who should not have answered their authority were sinners, that it was their right and duty to make war upon them wherever they could be found, and to make slaves of all they could take as prisoners, and that every Mussulman who should be slain in battle was sure to go to Paradise." 

Selvfølgelig, tidens tak endrer de religiøse ideologiene i takt med virkemidlene som benyttes. Men, jihadisten sitt tankesett har lenge vært det samme og er ikke et symptom på psykopatologi eller frustrasjon mot vesten. Det er en ekstrem dedikasjon til en eldgammel tradisjon. Å forstå deres verdensbilde krever at vi fullstendig forlater vår habituelle måte å forstå verden på. Blant vestlige myndigheter, intellektuelle og til og med akademia, har det vært en bemerkelsesverdig fravær av å lytte til hva terroristene oppgir selv som motivasjon. Dette har blitt påpekt av mange anerkjente forskere, som Jessica Stern, Roger Griffin og Alex Peter Schmid.

I sitt siste nummer av Dabiq har IS en artikkel med navnet Why We Hate You & Why We Fight You. Det er en lang lesing med nok av referanser til hellige skrifter. For vårt formål er det nok å gjengi det tre første svarende til tittelen: 

"1. We hate you, first and foremost, because you are disbelievers; you reject the oneness of Allah - whether you realize or not - by making partners for him in worship, you blaspheme against Him, claiming that He has a son, you fabricate lies against His prophets and messengers, and you indulge in all manner of devilish practices. (...)
2. We hate you because your secular, liberal societies permit the very things that Allah has prohibited while banning many of the things He has permitted, a matter that doesn't concern you because you separate between religion and state, thereby granting supreme authority to your whims and desires via the legislators you vote into power. (...)
3. In the case of the atheist fringe, we hate you and wage war against you because you disbelieve in the existence of your Lord and Creator."

Mot slutten nevner IS vestens krig mot 'islam' med henvisninger til fly- og drone-angrep. På overflaten rimer dette godt med tankegangen til Rana, Pål Steigan og Aslak Sira Myhre som ser på vestens ugjerninger som de viktige årsakene til terroren. Men, som IS skriver videre: 

"What's important to understand here is that although some might argue that your foreign policies are the extent of what drives our hatred, this particular reason for hating you is secondary, hence the reason we addressed it at the end of the above list. The fact is, even if you were to stop bombing us, imprisoning us, torturing us, vilifying us, and usurping our lands, we would continue to hate you because our primary reason for hating you will not cease to exist until you embrace Islam."

Selv "eksperter" kan slite med å sette seg inn i et slikt tankesett. Den dype hengivenhet til regelrett overtro er hovedsakelig en historisk skygge fra middelalderen i den opplyste verden. En slik akademiker, som deler blindsonen til Usman Rana og benyttes som kilde for hans egen misforståelse, er Scott Atran. Atran skal blant annet ha sagt at ingen muslimske terrorister egentlig tror på paradiset.

Rana og Atran er i godt selskap med andre 'psykoanalytikere' som tydeligvis vet bedre enn ekstremister selv hvorfor de velger å handle som de gjør. Det er innvilget at de færreste vet om de bakenforliggende årsakene som brakte dem til den anliggende virkelighetshorisonten. 

Men uten virkelighetshorisonten, selve rasjonale for dehumanisering, så forsvinner dehumaniseringen. 

Hva enn som ledet en jihadist til å tenke i de ekstrem-ideologiske baner, så er det likevel disse banene som former veien for videre handling og adferd. De blir klokkeverket som terroristen opererer i. Når Scott Atran kategorisk avviser at muslimske ekstremister tror på det de sier de tror på, så påstår han samtidig at de 'dikter opp' et falsk rasjonale for å utøve sin vold. 

Snodig er det at selv et kalkulert kaldblodig selvmord i selvsikkerhet over sin egen sak og overbevisning ikke er nok til å overbevise folk - som Atran, Rana eller Robert Pape - om deres ideologiske og metapolitiske hengivenhet. 

For Atran og Rana må fokuset være andre faktorer, som psykopatologiske og sosioøkonomiske. Dels fordi tankesettet er så fjernt for dem, og dels fordi islamistens ideologi er religiøst gjennomsyret og dermed noe politisk ubehagelig. 

Med de kommende delartiklene skal vi parallelt med resultatene til forskningsarbeid ved International Centre for Counter-Terrorism utforske radikaliseringsprosessen og den fanatiske religiøs-ideologiske overbevisningen som følger med.


Evidensbasert landbruk

Av Daniel Bieniek

Landbruk har aldri vært naturlig og vil alltid gå utover naturlig vegetasjon og biotoper. Økologi er læren om interaksjonene mellom organismer og miljøet. Økologisk landbruk er en alternativ landbruksmetode. To forskjellige ting som Arne Grønlund i NIBIO påpeker: " - I jordbruket blir det brukt om prosessen og metoden for å produsere mat etter bestemte retningslinjer.". Disse retningslinjene har restriksjoner for bruken av syntetiske forbindelser som kunstgjødsel. Men alle relevante gode verktøy bør brukes, uavhenging om det har et naturlig eller syntetisk opphav. 

Det svenske mattilsynet har foreslått å endre navnet fra "konvensjonelt" til det "vitenskapelige landbruket". Feltresultatene fra det norske landbruksuniversitetet viser langtidseffekter av systemer med underforsørging av næringsstoffer, slik flere økologiske systemer drives i dag. Økologer fra det svenske landbruksunversitetet har skrevet boken "den økologiske drømmen" hvor slike faktorer blir påpekt. International Food Policy Research Institute (IFRPI) er en av FAOs (FN) matorgan og har konkludert med at "sertifisert øko", som praktiseres noelunde likt globalt ikke er en bærekraftig jordbruksmetode, fordi avkastningen er for liten og metoden er for arbeidsintensivt. Skal en kompensere må mer vegetasjon fjernes for å gjøres om til jordbruk, som ikke er ønskelig fordi biotoper må beskyttes. Presidenten fra det anerkjente landbruksuniversitetet Wageningen og tidligere assistentdirektør i FAO har en utdypende bloggpost om temaet

"Public opinion has been slower to shift. Chemical use is still, for the most part, equated with environmental destruction. This is a false image, one that leads people to turn away from science and technology. We cannot go back to the ill-designed agricultural systems of past centuries with their famines and harvest failures. We must harness science and innovation the better to feed the 9 billion-plus people - mostly urban - who will be alive in 2050, doubling food and agricultural production in the process." 

Landbruksforskning har gjort kjempeskritt for å bruke minst mulig innsatsfaktorer når målet er en «bærekraftig intensivering» som betyr å øke matproduksjonen, men uten å øke areal og det økologiske fotavtrykket. Den norske vitenskapelige komite for mattrygghet (VKM) har konkludert med ingen signifikante helseforskjeller mellom jordbruksmetodene. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er globale utfordringer relatert til miljøet.

Men stol på at maten som blir produsert etter moderne metoder, blir stadig mer miljøvennlig og er samtidig både sunt og trygt.


Rema og Kolonihagen lyver om økologiske fordeler

Av Jan Schjetne

dagens "Lær mer" på Rema 1000s hjemmesider får nylig Rema-oppkjøpte Kolonihagen forklare hvorfor økologisk mat er bedre, i form av en hendig 5-punkts liste. Problemet er bare at alle fem punktene er i beste fall tvilsomme. Det finnes hverken vitenskapelig eller kulinarisk hold i påstandene fra daglig leder i Kolonihagen.

Påstandene er som følger:

  1. Økologisk mat smaker bedre
  2. Du har en sunnere hverdag om du spiser økologisk
    • Ingen sprøytemidler i økologisk mat
    • "Naturlig" immunforsvar
    • Antioksidanter forebygger kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og lignende.
  3. Godt for miljøet
    • Ingen sprøytemidler i økologisk produksjon
    • Naturlig gjødsel er bedre enn kunstgjødsel
  4. Bedre dyrevelferd
  5. Bra for fremtiden
    • Konvensjonelt landbruk forurenser grunnvannet

Smaker økologisk mat virkelig bedre?

Det er fristende å vise til smakstesten Penn & Teller's Bullshit gjorde i episoden om økologisk mat, og la det være med det, men i interesse av å være seriøs i min kritikk skal jeg vise til noen faktiske, vitenskapelige studier som ikke klarer å påvise noen konsekvent smakspreferanse for økologisk mat.

1992 testet American Journal of Alternative Agriculture smaksforskjeller på økologisk og konvensjonelt produsert mat og fant ingen signifikante forskjeller. I 2002 testet forskere ved The Sensory and Consumer Science Group det samme og fant at det ikke gir mening å påstå at det ene smaker bedre enn det andre. Samme år fant forskere ved University of Illinois at helsepåstandene til et produkt påvirker hvordan man oppfatter smaken, uavhengig av om påstandene var sanne eller ikke. I 2011 konkluderte konsumentvaktbikkja Which? med at økologisk ikke kan påstås å smake bedre.

Jeg kunne fortsatt men jeg tror poenget mitt er grundig understreket. En forklaringsmodell som nesten samtlige studier om og tester av økologisk mat kommer frem til er at idéen om at økologisk mat smaker bedre er nok til at smaken oppfattes som bedre.

Fra European Food Information Council:

"Whilst consumers commonly believe that organic foods have a better taste, colour and flavour(22), there is no convincing evidence to suggest organic foods have superior sensory qualities.(17, 76) Blind sensory tests have shown little or no differences between organic and conventional foods.(77-79) In spite of this, many chefs choose organic foods for perceived sensory superiority.(80) It is worth noting that taste, colour, flavour, etc. of a crop plant may vary by cultivar, stage of ripeness, freshness or length of storage."

Er økologisk usprøytet? Og er sprøytemidler virkelig så ille?

Først vil jeg bare si at det er merkelig at daglig leder i økologiskinitiativet Kolonihagen påstår at økologisk produksjon ikke bruker sprøytemidler. Jeg antar han vet bedre, men at han skjuler sannheten. For sannheten er at økologisk produksjon ikke bruker syntetisk produserte sprøytemidler. Altså er det bare naturlige sprøytemidler som kan brukes. I Norge er det Mattilsynet som godkjenner sprøytemidler for økologisk produksjon.

Det er problematisk at norsk økologisk produksjon unnslipper stikktester for rester av økologisk godkjente plantevernmidler. Jeg, og fler med meg, har forespurt statistikk fra Statistisk Sentralbyrå over bruk av sprøytemidler i økologisk produksjon, men svaret er trist: SSB avhenger av at Debio, godkjenningsorganet for økologisk merking i Norge, rapporterer bruken. Og det gjør de ikke.

Antagelsen om at økologisk ikke sprøytes er det altså ikke særlig hold i, men om det skulle være det, er det virkelig så ille at plantene våre sprøytes? Er usprøytet mat sunnere enn sprøytet mat?

Mattilsynet og Norsk Institutt for Bioøkonomi utgir en årlig rapport kalt "Rester av plantevernmidler i næringsmidler". I 2015 som alle tidligere år var det lite plantevernrester å finne i norske matvarer. Grenseverdiene er også satt veldig langt under antatt skadepotensiale.

Også her er det gjort mange studier som sammenligner økologisk mat og konvensjonelt produsert mat, men den mest relevante for oss her i Norge er Vitenskapskomitéen for Mattrygghet sin rapport fra 2014. De konkluderer ikke overraskende med at det ikke er signifikante forskjeller mellom økologisk og konvensjonelt produsert mat.

Mattilsynet og Vitenskapskomitéen for Mattrygghet sier at sprøytemiddelrester i norsk mat, være seg økologisk eller konvensjonelt produsert, er ufarlig. Hvordan kan Kolonihagen påstå at økologisk er  mye bedre?

Forøvrig, som et interessant sidenotat, fant en studie i 1990 at 99,99% av alle plantevernmiddelrester i amerikansk mat var produsert av planten selv. Kolonihagens påstand om at plantens "naturlige immunforsvar" er på et eller annet vis bedre enn menneskeskapte plantevernmidler går på tvers av vitenskapen og naturen.

Er økologisk bedre for miljøet?

Nei. Det er bare ikke det. Et fakta selv ikke de ivrigste økologiskfrelste kan benekte er at økologisk produksjon krever større areal for å produsere samme mengde mat som i konvensjonell produksjon. Vi byfolk som koser oss med økologisk brød på Løkka innbiller oss kanskje at Norge har masse dyrkbar jord som bare står og venter, men sånn er det faktisk ikke. Dersom vi skal gå over til kun økologisk produksjon vil vi bli avhengig av betraktelig mye mer import fra andre land. Er ikke det helt motsatt av målet?

Dessuten vil økning av dyrket areal ved å ofre skog ha uønskede konsekvenser i form av lavere CO2-binding. Paradoksalt nok vil en storstilt omlegging til økologisk landbruk ha negative miljøeffekter.

I tillegg gjør økologisk produksjon seg avhengig av drøvtyggere for produksjon av naturgjødsel (les: kubæsj). Dette er nok noe de fleste økologisktilhengere ikke er klar over, da aksjoner for mer økologisk mat ofte går hånd i hånd med aksjoner for å senke kjøtt- og melkeproduksjonen. Drøvtyggere produserer metangass. Mye metangass, som bidrar til økte utfordringer i forhold til klimaendringer.

Hva angår forurensing av vassdrag og grunnvann er hele påstanden feil, i følge en studie fra Ben-Gurion University of the Negev i Israel. "However, according to a new paper, intensive organic matter using composted manure prior to planting resulted in significantly higher groundwater pollution rates compared with liquid fertilization techniques."

Landbruk er et komplisert regnestykke. Man kan ikke bare si "ingen sprøytemidler og ingen kunstgjødsel" og klappe seg selv på skulderen. Skal vi produsere mat uten at folk sulter, og uten å ramponere natur og klima, må vi drive intensivt, effektivt, og med moderne virkemidler.

Hva med dyrevelferd da? Økologiske dyr har det vel bedre?

Skal man tro Dyrevernalliansen og Vitenskapskomitéen for Mattrygghet, betyr det lite for norske dyr om de blir avlet frem med økologiske metoder eller konvensjonelle. 

"Forskning viser at mer plass og tilgang på utearealer er positivt for dyrenes velferd, men at økologisk drift samtidig gir større utfordringer med parasitter, sykdom og risiko for rovdyrangrep" sier Vitenskapskomitéen for Mattrygghet i forbindelse med sin sammenligning av dyrevelferd i økologisk og konvensjonell drift.

Dyrevernalliansen trakk seg i 2014 fra samarbeidet med Debio om økologisk merking, da de mente at økologisk merking i Norge ikke er noen garanti for god dyrevelferd, da de kun tilfredstiller de absolutte minstekrav satt av EUs direktiver.

Dyrevelferd i Norge er godt, men ikke godt nok.

Økologisk er forgiftet av gode intensjoner og faktablindhet

Jeg håper jeg har klart å vise hvorfor Kolonihagen ikke har grunnlag for påstandene i reklameartikkelen deres hos deres nye eier Rema 1000. I 2016, med de miljøutfordringene og den globale befolkningsveksten vi har er det helt håpløst å lene seg på arkaiske og vitenskapsfiendtlige holdninger når vi skal produsere mat.

Økologisk mat smaker ikke bedre, er ikke bedre for miljøet, er ikke nevneverdig bedre for dyra, og det gjør deg ikke sunnere. Men lommeboka står i fare for å slanke seg mer enn nødvendig.

Å ja, en ting til: Antioksidanter er ubrukelige.


Føre var til krampa tar oss?

Av Jan Schjetne 

I de siste årene har jeg deltatt aktivt i debatt om hvorvidt genmodifiserte organismer (GMOer) bør tillates i Norge og verden, i egenskap av at jeg mener vi må utnytte GMOer for å bedre miljøet og sikre matforsyningen.

Jeg har vitenskapen på min side. I over 20 år har varer produsert fra GMOer vært i kommersielt salg, hovedsakelig i USA, og det er ikke registrert noe annet enn positive effekter av dyrking og bruk av GMOer.

I debatten har jeg fått høre mange merkelige påstander, som at GMOer fører til kreft og autisme, og at GMOer ødelegger naturens mangfold. Ingen av de meget oppfinnsomme påstandene kan dokumenteres med ærlig vitenskap, men det stopper ikke debattantene fra å fremme påstandene. Det er slitsomt, men ikke umulig, å overbevise GMO-motstanderne om at GMO ikke er så skummelt som de mistenker.

Men et sted stopper debatten:

"Føre-var-prinsippet bør være gjeldende, for vi vet ikke hvilke skader GMOer kan føre til om 30 år, 50 år, 100 år, etc." (Faktisk sitat fra GMO-debatt)

Jeg kan jo påpeke at dette er en fullstendig forvrengning av hvordan føre-var-prinsippet var tenkt å fungere, men det betyr ikke så mye for de som har bestemt seg for at man ikke kan gjøre noe man ikke 100% vet langtidskonsekvensene av.

Men, om man skal bruke dette prinsippet i enhver innovasjon så stopper man effektivt utviklingen av omtrent alt som kan gjøre verden bedre. Vi kommer ingen vei om vi ikke tar noen sjanser.

På slutten av 1700-tallet ble en av de aller viktigste oppfinnelsene i historien tatt i bruk. Legen Edward Jenner hadde en idé om at å smitte pasienter med kukopper ville gjøre at de ble immune mot den mye verre sykdommen kopper. Idéen hans møtte, forutsigbart nok, enorm motstand, men han sto på sitt og eksperimenterte på en 8 år gammel gutt.

I dag er det selvfølgelig uhørt å gjøre slike medisinske eksperimenter på barn, men konsekvensen av at han på lykke og fromme smittet gutten med kukopper for å se om han ble immun mot kopper er at vi i dag har utryddet eller ufarliggjort en hel del dødelige og ekstremt smertefulle sykdommer.

Edward Jenner tok en risikabel sjanse og gevinsten var enorm (uansett hva vaksinemotstanderne måtte fable om). Oppfinnelsen satte ild under rumpa til medisinere, og i dag lider vi ikke av kopper, polio, meslinger, stivkrampe, kikhoste eller noen andre av sykdommene som plaget en hel verden for kun få generasjoner siden.

I GMO-utvikling er det ikke snakk om den samme risikoen. Vitenskapen vet i stor grad hvilke gener som produserer hvilke proteiner, og det er med ekstrem presisjon og tilsynelatende endeløs testing de utvikler nye plantearter.

Men vi kan jo strengt tatt ikke vite hva GMO-teknologi vil se ut som om 100 år. Motstanderne har helt rett i det. Vi vet strengt tatt ikke hva effekten på bakteriefloraen i jorda er, eller om GMO-plantene vil utvikle tenner og bite oss i tærne.

Skal vi da droppe hele teknologien? Skal vi slutte å produsere kunstig insulin? Skal vi droppe utviklingen av ris som kan redde barn fra feilernæring og død? Skal vi legge ned produksjonen av bomull og potet som ikke trenger så mye sprøyting at bønder blir syke og dør? 

Er det at vi ikke kan garantere for fremtidens uendelige mulige utfall grunn nok til å ikke utvikle og bruke nye plantevarianter?

Jeg mener nei. I dag har vi teknologien og muligheten til å redde hundretusener av barn fra å bli blinde og dø hvert år som resultat av A-vitaminmangel, ved hjelp av den nye ristypen Golden Rice. Vi har teknologien og muligheten til å redde titusener av afrikanske banan- og kassavabønder fra livstruende fattigdom ved hjelp av bakterie- og virusresistende planter. I Norge kan vi spare matjorda og miljøet fra overdrevet behov for sprøyting ved å ta i bruk tørråteresistente potettyper. Vi kan stoppe store mengder matavfall ved å dyrke GMO-epler som ikke bruner og blir "ekle".

Ved hjelp av GMO, en teknologi som synes å være minst like trygg som andre planteforedlingsmetoder, kan vi gjøre verden bedre. Vi kan kutte matavfall, begrense behov for sprøytemidler, og lage mer næringsrik mat, og mekanismene for skadevirkninger er mildt sagt usannsynlige.

Jeg mener at de som støtter seg til føre-var-prinsippet som argument mot GMOer rett og slett ikke ønsker å lære om vitenskapen, for vitenskapen er så sikker som den kan være: GMO er trygt.

-

Jan Schjetne er miljøvernforkjemper, teknologientusiast, og grunnlegger av Vi må snakke om GMO.


Svar til Espen Ottosen

Av Preben Dimmen

Espen Ottosen skriver den første april i Aftenposten at demokrati, rettssikkerhet og ytringsfrihet har ingenting med vitenskap og stjernekikkerten å gjøre. Noe som tyder på at vi må friske opp hukommelsene våre.

På 1600-tallet endret vårt verdensbilde seg drastisk. Etter Kopernikus hypotese ble forsterket av Galileis stjernekikkert, stod plutselig dørene til hittil ukjente rom i universet på gløtt. Disse dørene skulle til Kirkens fortvilelse lede én vei: Til en tid hvor enkeltindividet og dets fornuft ville stå i sentrum.

Kirkens sannhetsbedrag sådde grobunnen som banebrytende vitenskap og filosofi kunne spire opp fra gjennom århundrene som fulgte.

Spirene ble til blomster, og allerede i 1687 publiserte Isaac Newton sin teori om bevegelseslovene. Helt siden antikken hadde naturfilosofene vært på leting etter slike matematiske regler. Eldgamle gåter begynte å bli løst i en utenkelig fart.

Datidens filosofer, blant andre John Locke, kunne ikke la være å bli påvirket av alle gjennombruddene. Locke fikk etterhvert et nært forhold til Newton, og skal ha blitt inspirert av den vitenskapelige metoden og dens fokus på skeptisisme og empirisme. Våre aksepterte sannheter var avslørt som falske, og ikke rart kom en ny spiller på banen for å lede oss mot svar.

Akkurat det her, er det Ottosen ikke forstår. Vitenskap var - og forble - mye mer enn bare ett sett med sannheter. Den representerer en metode og et tankesett. Og den smitter.

For nemlig ett hundre år senere holdt, spesielt Thomas Jefferson, og flere av de amerikanske landsfedrene fast på Lockes og Newtons tradisjon. Troen på menneskets evne til å forbedre seg selv og verden rundt seg ved hjelp av vitenskap, var en høyst utbredt tanke innad den amerikanske kongressen.

Lockes idé om naturrett ble gjentatt av Jefferson i den amerikanske uavhengighetserklæringen, som presenterte tydelige, revolusjonerende og demokratiske frihetsprinsipper. Erklæringen har til i dag inspirert over 20 lands erklæringer og grunnlover, deriblant Norges. 

Viktigst av dem alle kan sies å være den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Denne samt den amerikanske erklæringen var hovedkildene til FNs menneskerettigheter og ikke minst den europeiske bølgen av revolusjoner rundt 1848.

Vitenskapsrevolusjonen endret verden for alltid. Dog skal det sies at vitenskapen ikke er den eneste kilden vi konstruerer moralske kompass og samfunn ut i fra; den er kanskje ikke den viktigste heller. 

Men når en bagatelliserer vitenskapens frukter ved å si at de er nærmest ubetydelige for politikk og kultur, fremstår man ikke bare urimelig og historieløs. Man fremstår også utakknemlig.


Déjà-vu i terror-debatten



Av Nils Inge Graven

Den velkjente déjà-vu følelsen gjør seg nå som vanlig bemerkbar, og da tenker jeg ikke på den uhyggelige terroren som igjen har rammet så uendelig kynisk og hensynsløst, men på den fullstendig tafatte debatten som venter oss i etterkant. Joda, vi kommer til å oppleve noen intellektuelle gullkorn og treffende refleksjoner innimellom, men jeg kjenner allerede duften av endeløs handlingslammelse, slik den alltid melder seg i kjølvannet av slike episoder.

Alle de samme gamle kjepphestene kommer frem i løpet av de neste dagene, og de vil nærmest blokkere fullstendig for en konstruktiv debatt om hva som kan gjøres annerledes fremover. Mens noen bare monomant vil diskutere "muslimer", "kultur" og "islam", vil andre være manisk opptatt av å beskytte mot reell og hypotetisk "islamofobi", og aller mest vil de diskutere hverandre, ikke terroristene og deres sympatisører eller tilretteleggere. Knapt noen kommer virkelig til å ta ansvar for at noe blir gjort.

Selv mener jeg at langt mer fokus må rettes mot det ideologiske omlandet til terroristene. Det er der man åpner for det i stor grad selvvalgte utenforskapet. Det er der det argumenteres for et idealsamfunn slett ikke så ulikt det jihadistene står for. Man er bare litt uenige om virkemidlene for å komme dit. Det er der konspirasjonsteoriene og fordommene mot vesten florerer i et nær ufattelig omfang, og gir rik grobunn for ekstremistenes propaganda. Det er der paranoiaen har slått så til de grader rot at selv en moderat skikkelse som Bushra Ishaq skriver tekster som får det til å høres ut som om alle muslimer i Norge svever i kontinuerlig livsfare.

Salafistene i IslamNet og Norges Unge Muslimer, eller også i en rekke norske moskeer, møter knapt ideologisk motstand, selv når de åpent samarbeider med noen av klodens verste hatpredikanter. Og nei, det holder ikke at en spak Lysbakken stilte opp mot Qureshi på radio eller at ARS skrev en brysk kronikk for flere år siden. Eieren av Kuben Yrkesarena trodde salafister var "fine folk". Han visste rett og slett ikke hva han sto ovenfor. Hvordan er det mulig at slike miljøer ikke er langt mer uglesett?

Hvorfor reagerer vi ikke minst like sterkt på slike miljøer som vi gjør på Odins patetiske soldater, HRS, SIAN, Pegida og whatever? Hvorfor gjør vi ikke rekrutteringen deres litt, nei langt mer krevende? Bør det ikke være påregnelig med unison fordømmelse når det forfektes uhyrlige tanker som at apostater, homofile og utro kvinner skal henrettes i et "idealsamfunn"? Bør ikke religiøs herrefolksideologi møte samme tydelig avvisende respons som selv milde former for rasisme med den største selvfølge gjør?

Vi snakker her om store, organiserte grupperinger, og de bidrar i betydelig grad til at samfunnet spaltes, for ikke å snakke om alle lidelsene de mest sårbare i disse miljøene utsettes for. Så hvor blir det av dem som hoier "Ingen fuckings salafister i våre gater"? Hvorfor er det slik at patriarker som tvangsgifter, slår, truer og/eller kjønnslemlester sine døtre tilsynelatende har mindre å frykte av kritikk og motstand enn den jevne Minerva-sympatisør? 

Det er en helt absurd situasjon vi har havnet i når imamer (og et hundretalls andre reaksjonære religiøse) kan hylle terroristiske drapsmenn utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo, uten at det har noen som helst konsekvenser for de rause statlige utbetalingene til vedkommendes moske, og med så lite kritikk at imamen eller de fleste andre vel knapt registrerer noe som helst av den. Dette er fullstendig uholdbart.

Vi må motarbeide slike destruktive miljøer, og vi trenger slett ikke å gi opp frihetsprinsippene våre, slik enkelte samfunnsdebattanter oppfordrer til. Det holder lenge om vi benytter oss av legitime, demokratiske virkemidler, men da får vi pokker også ta dem i bruk og ikke vente med å ta det sårt tiltrengte oppgjøret med radikale krefter til en passende anledning i en hypotetisk fremtid hvor all fremmedfrykt er utryddet. That ain't gonna happen så lenge vi i stor grad lar slike krefter ture frem, og da har vi jo i grunnen bare funnet en ufeilbarlig oppskrift på evig handlingslammelse.

Belønningen for den ser vi hver dag i fremveksten av radikale krefter over store deler av kloden, både de religiøse og motkreftene de trigger ute på høyrefløyen. Det er på høy tid at vi slutter å finne påskudd for å skyve oppgjøret foran oss. Vi kan alle gjøre en forskjell. Vi har et felles samfunnsansvar. Den ideologiske giften må ikke få slå rot, så globale og lokale premissleverandører for dette tankegodset må endelig få passet sitt påskrevet.

"It's a no-brainer that once Islamist extremism is curtailed, anti-Muslim bigotry will be gradually snuffed out in synchrony." (Kunwar Khuldune Shahid)


Når politikk ødelegger klima

Av Andreas Wahl Blomkvist og Mats Lund

Stemmesedlene leveres ikke av vitenskapen. Dermed vil politiske partier være preget av kunnskapsløse oppfatninger som kan være skadelig for klima og miljø, ja, selv i «miljøpartiet». 

Anders Waage Nilsen går hardt ut imot regjeringen, især FrPs Ingvil Tybring-Gjedde, i Bergens Tidende. FrPs vinglete holdning omkring klimaforandringer er så nær fornektelse av vitenskap du kan komme. Uvitenhet ser ut til å være et stillingskriterium i regjeringen skriver Nilsen. Strategisk kan dette likevel tjene deres politikk; de kan vinne stemmene til klimafornektere, men samtidig være vage nok til å beholde resten.

La meg minne Nilsen på at den demokratiske prosess belager seg på å vinne stemmer. Stemmesedlene leveres ikke av vitenskapen, men av alminnelige mennesker. Således er det oppfatninger hos velgerne som dytter frem de politiske holdningene. Disse oppfatningene står ikke sjeldent i kontrast med vitenskapen, og i blant er de regelrett antivitenskapelig. FrP er ikke alene i så mente. 

Svada påstander

Et illustrerende eksempel må være den nærmest utopiske og holistiske holdningen til alt som er «naturlig» og «grønt» blant velgerne til MDG. Her kommer også en frykt for det unaturlige og syntetiske. Ut av dette kommer politikere som Katrine Aalstad, som i november syntes Pepsi Max måtte byttes ut med vanlig brus for formannskapet, siden Pepsi Max inneholder det kunstige søtningsstoffet aspartam. Bakgrunnen for dette var en rekke svada påstander som ikke har rot i virkeligheten. Aspartam er kanskje det mest undersøkte tilsetningsstoffet vi kjenner til, og er helt trygt

Mot GMO

Det samme kan sies om partiets ønske om å forby GMO. Selv etter ti år med uavhengig forskning fra EU er det ingen vitenskapelig belegg for å si at det er mer skadelig for hverken helse eller miljø sammenlignet med konvensjonelle planter og organismer. Faktisk er det flere eksempler der en slik motstand mot GMO har vært skadelig for liv og helse. Hva er så bakgrunnen for politikken? Angivelig den trygge føre var-holdningen, hvilket ser flott ut på papiret, men er kvelende for teknologisk innovasjon. Og det er nettopp teknologisk innovasjon vi trenger hvis vi skal angripe klimaendringene på alle fronter. 

Uvitenhet om teknologi

I onsdagens nyhetssak gjengir Aftenposten ytringer fra klimaeksperter: «Bare karbonfangst kan redde oss fra klimakatastrofen». Uten karbonfangst - Carbon Capture and Storage (CCS) - blir det dobbelt så dyrt å stoppe klimaendringene, ifølge rapport fra FNs klimapanel. CCS teknologien finnes, har et viktig potensiale, men mangler investering og politisk vilje. Dette nevnte jeg (AWB) i en offentlig facebook-utveksling med Oslo MDG noen år tilbake. CCS ble her avvist som «science fiction». Mye viktigere for MDG var og er en omveltning til økologisk landbruk og lokalprodusert mat.

Fokus på økologi

Argumentene for en slik endring er alt annet enn godt dokumentert. Rapporten fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet konkluderer at det ikke er grunnlag for å hevde økologisk mat er bedre eller dårligere for helsen, ei heller at det er betydelige forskjeller for dyrevelferd. Dette bekreftes i andre publiserte kunnskapsoppsummeringer. Når det gjelder miljø og klima er det ifølge en metaanalyse av Europeisk forskning heller usikkert om økologisk landbruk har noe for seg, og en annen studie som sammenlignet miljøeffekter av ulike kosthold fant faktisk en miljøskadelig effekt av å velge økologisk mat. Økologisk landbruk gir også ifølge metaanalyse i prestisjetunge Nature mindre avkastning per areal. I Norge er dette gjennomsnittlig 35-40% lavere, hvis vi skal tro forskere ved NIBIO. I en nylig artikkel i Forbes påpeker Steven Savage, som har arbeidet og forsket innen agrikultur, teknologi og plantehelse i over 30 år, en rekke grunner til å ikke velge økologisk. 

Fokuset på «økologisk» landbruk for klima og helse er uansett feilslått i sitt utgangspunkt. Dette er ikke fordi økologi ikke har noe godt å komme med, men fordi konvensjonelt landbruk kan alltids benytte seg av de økologiske metodene der det har noe for seg, samtidig som de har muligheten til å benytte seg av en rekke andre metoder. Metoder som strider med den heller religiøse tiltroen til det tradisjonelle og «naturlige». 

MDG skal også øke norsk selvforsyning av korn, poteter, frukt, grønnsaker, melk, kjøtt og egg. Dette er angivelig bra for klima (se arbeidsprogrammet punkt 1.6). Men, som påpekt i NRKs serie, klimabløffen, er det snarere omvendt. Med unntak av rotgrønnsaker er lokalprodusert mat, hovedsakelig på grunn av nødvendigheten av drivhus i store deler av sesongen i Norge, ofte langt verre for klima enn importert mat. 

Feilslått fokus

Kronjuvelen i denne kunnskapsløse tilnærmingen til klima må være fokuset på klimagassutslipp fra biler og fly. MDG skal forby import av nye bensin og dieselbiler, «alle nye biler bør snart være elektriske eller hybridbiler», Avinor skal oppløses, flytrafikken skal under politisk styring og videre kapasitetsøkning ved flyplassene skal stanses. Men, rapporten fra FN sitt byrå, FAO, konkluderer at husdyrnæring står for 18% av det globale klimagassutslippet, hvilket er mer enn hele transportsektoren til sammen (bil, fly, båt og tog). Dette er trolig altfor konservative estimater og World Watch har revurdert FAO sine tall og kommet frem til minst 51%. Dette svimlende tallet betyr at reduksjon av husdyrdrift bør være førsteprioritet for ethvert kunnskapsbasert miljøparti. 

Likevel, MDG har langt fra samme linje mot husdyrdrift som mot biler og fly. Her skal norsk kjøttproduksjon økes, men det totale kjøttforbruket skal ned, eller, som de også sier, "dagens kjøttproduksjon må bli mindre intensiv". Dette til tross for at det er ingen annen ensidig enkel handling som kan gjøre mer for å redusere klimagassutslipp enn å kutte kraftig ned på husdyrdrift. 

Det politiske spillet skygger over en effektiv tilnærming til klimakrisen. MDG eller FrP står ikke alene. Partiene som styrer landet representerer og farges av sine meningsfeller, ikke vitenskapen eller dokumentasjon. Dette faktumet gjør nødvendigheten av kritisk tenkning helt essensiell i en tid som denne. Hvis vi lar uvitenhet og et galt fokus, for eksempel basert på feilslutninger omkring det falske skillet mellom «naturlig» og «unaturlig», florere i befolkningen, vil vi i verste fall møte vår egen slutt. Det er alle sin oppgave å arbeide mot dette. 

Skisma

Den store skisma i MDG, derimot, vil komme når syntetisk kjøttproduksjon kan på en klimavennlig måte overta husdyrdrift. Da kan MDG tjene på å innta en vinglepetter holdning ala FrP for å beholde sine naturholistiske økologifrelste velgere, men samtidig være klimavennlige nok til å godta nytenkende og teknologiske løsninger til et voksende klimaproblem. Vi gleder oss til den politiske dansen allerede.


Æreløse patriarkalske undertrykkelsesstrategier

Av Nils Inge Graven 

Maria Khan oppdaget jeg første gang da hun stilte seg opp foran et lite knippe Pegida-mennesker som misliker folk som henne sterkt. Et modig valg. Hun ville fortelle dem om sitt liv som muslim i Norge. Hun prøvde å bygge bro ved å vise at det ikke er noen grunn til å frykte muslimer som henne. Hun ville motvirke fordommer. Hun ville gjøre noe godt for at vi skal kunne leve bedre sammen. 

Hun investerer også svært mye av sin tid og energi på å hjelpe nyankomne flyktninger. En gruppe med stort behov for konstruktive forbilder i møte med et nytt og fremmed land, og ofte med mange ubehagelige opplevelser før de ankom Norge. Mennesker som sårt trenger varme, inspirasjon og kjærlighet for å få det beste ut av livene sine.

Folk som Maria er forbilder for oss alle, både for de med og uten minoritetsbakgrunn. Men ikke alle klarer å se på henne på den måten. For patriarkene og deres sønner, og for kvinnene som lar seg indoktrinere til å støtte dem, er hun som sterk og selvbevisst kvinne en trussel. En fiende. Det har hun da også fått merke ettertrykkelig gjennom drittpakker, trusler og andre sosiale sanksjoner.

Men hun er tøff, altfor tøff til å la seg knekke av ynkelige små "menn" som ofte ikke en gang tør å stå frem under eget navn, som er så patetiske at de går bak ryggen hennes fremfor å stå for det de mener, altfor reflektert til å bøye under for presset om å opptre og kle seg på en bestemt måte for å være en "ærbar" kvinne. Disse folkene når henne ikke til anklene en gang. De frykter henne og prøver fortvilt å hindre henne i å inspirere andre kvinner, og det finnes nesten ingen grenser for hvilke virkemidler de er villige til å ta i bruk. Det skal være ubehagelig å stå opp for det som er rett.

Så hatten av for kvinner som henne og alle andre som likevel nekter å innfinne seg med et slags anatomisk kastesystem, hvor kvinner per definisjon er underordnet mannen og oppdras til å tjene både sin far og sine brødre, senere også ektemannen. Dette er ikke religiøse formaninger, slik noen forsøker å indoktrinere dem med. Det er ukultur. Det er manglende respekt for kvinners verdi som mennesker. Det er æreløse patriarkalske undertrykkelsesstrategier av usleste sort, og de skal motarbeides.

Det er ikke helvetes flammer eller manglende ære som venter den som ikke godtar denne grunnleggende urettferdigheten. Det er et autentisk, likestilt liv hvor man kan danne konstruktive bånd med omgivelsene, få kjærester og venner av begge kjønn, eller også med et annet livssyn, kort sagt får man premissene lagt til rette for å realisere seg selv, uten å bli presset inn i trange, kunstige rammer andre har satt opp for en. Rammer som for det meste passer særdeles dårlig, selv om mange gir etter for presset og "velger" å innordne seg.

Både i minoritets- og forbløffende nok også majoritetsbefolkningen vil en del se på Maria som en forræder, for "norsk" og "vestlig", en "kokosnøtt" (brun utenpå. hvit inni) og en dårlig muslim. For det å ta opp noen av de utfordringene vi står ovenfor i minoritetsmiljøer er det fremdeles mange som kvier seg for å gjøre. Nei, vi snakker langt fra nok om dette, og det å overlate debatten til HRS o.l. er definitivt ikke noe sjakktrekk.

Det finnes mange som har klare, men åpenbart lite gjennomtenkte oppfatninger av hvordan f.eks. muslimer bør være. Forbløffende mange synes i praksis å mene at minoritetsjenter må akseptere en lavere standard enn andre, og at det kanskje til og med er rasistisk å utfordre destruktive tradisjoner og undertrykkende kultur. I realiteten er det vel motsatt. Det er den som forventer mindre av "de andre" som viser seg som en rasist, og sånn sett havner i selskap med de fordomsfulle som ikke klarer å se noen særlig forskjell på Maria og Ubaydullah.

Jeg akter å støtte kvinner som Maria så godt jeg kan, selv om en Minotenk-dame kaller meg en "hvit mann" som bare bryr meg når "brune kvinner" opplever urett, selv om folk skulle koble meg til HRS, SIAN, Pegida, FRP, Breivik, Fjordman eller hva vet jeg av suspekte hersketeknikker for å få meg til å holde kjeft, og selv om de fleste av mine venner på venstresiden konsekvent ignorerer tekster som den Maria har skrevet. Dere har åpenbart gått tom for argumenter og gode kampsaker. Dere burde heller bruke energien på folk som virkelig trenger deres støtte. Dere burde skjønne langt bedre når det er på tide å stå opp for gode verdier. Det Maria skriver om må vi ikke se mellom fingrene med.


Som Fanden leser Hitchens

Hitchens

Av Jonas E. Hollund og Dane Lundberg 

Det er ikke noe nytt at ateister blir tillagt siste liten-omvendelser og konverteringer etter sin død. Espen Ottosen skriver seg inn i denne suspekte tradisjonen.

Det er mye å sette fingeren på i Ottosens vaklende forsøk på å fremstille Christopher Hitchens, vel og merke over fem år etter hans død, som en slags ateistisk tvilende Thomas. Ottosen går langt i å hevde at den britisk-amerikanske polemikeren mot slutten av sitt liv ble så besnæret av kristendommen at han forlot posisjonene han inntok i God is not Great

En oppsiktsvekkende påstand, som krever bedre dokumentasjon enn den Ottosen legger frem her. La oss ta en nærmere titt på utsagnene hans.

At Hitchens' motvilje mot Kristendom stammer fra hans oppvekst som kostskoleelev i England  stemmer ikke. I utallige debatter, kronikker og bøker gjentok Hitchens at han mente alle religioner var iboende like farlige fordi de gir avkall på individets kritiske fakulteter. Hvordan Ottosen har fått det for seg at Hitchens ble ateist som 15-åring hadde også vært interessant å vite, da hovedpersonen selv til stadighet refererte til en i overkant religiøs naturfagstime han opplevde som niåring, som sitt første møte med skeptisisme.

Hitchens mente at religion kun er en annen form for totalitær tanke som frarøver mennesket sin evne til å rasjonalisere og stille kritiske spørsmål. All institusjonalisert totalitarisme, ikke bare den representert av den katolske kirke, er ifølge Hitchens farlig og må utfordres.

Hitchens leste alle slags religiøse tekster, mer detaljert enn de aller fleste av oss, og han brukte mesteparten av livet sitt på å tydeliggjøre det han anså som ondskapsfullt i dem samt hvilke konsekvenser de har hatt og fortsetter å ha.

Dette er ikke et syn som ble radikalt endret fordi han kom overens med Larry Taunton. Hitchens debaterte flere ganger også John Lennox, som han også hadde et svært godt forhold til uten at det endret hans syn på religion (listen over kristne Hitchens respekterte dypt er lang, men vi kan nøye oss med å nevne to såpass forskjellige folk som Douglas Wilson og Francis Collin).

Ottosen evner visst rett og slett ikke å ta innover seg at det å ha respekt for meningsmotstandere ikke nødvendigvis tilsier at man er enig i budskapet deres.

Å si at Hitchens foretok en politisk «høyresving» er i beste fall misvisende. I sin utrettelige kamp mot det totalitære støttet han det han anså som en frigjøring av Irak fra den sadistiske diktatoren Saddam Hussein, hvilket gjorde at flere liberale i vesten kritiserte ham for å alliere seg med Bush-regjeringen, og anklager om såkalt neo-konservatisme. Men Hitchens definerte seg selv aldri som konservativ av noe slag, og denne formen for intervensjonistisk tenking på venstresiden er godt representert av andre tenkere som f.eks Nick Cohen og Oliver Kamm.

At Hitchens betraktet kristne fundamentalister som per definisjon mindre farlige enn muslimske, stemmer rett og slett ikke. En av hans siste debatter var mot Tony Blair, der spørsmålet var hvorvidt Kristendommen er bra eller dårlig for verden. I denne nesten to timer lange debatten var Hitchens krystallklar på at han anser også kristendommen som iboende farlig, på lik linje med f.eks Islam.

I en enda tidligere debatt med Stephen Fry og den britiske politikeren Ann Widdecombe formulerer han sitt syn på diverse religioner som «forskjellige glimt av den samme usannheten». Lite forskjellsbehandling å spore å her, med andre ord.

Videre insinuerer Ottosen at Hitchens allierte seg med den kristne høyresiden i USA når det kommer til spørsmålet om abort. Sannheten er at han var for å opprettholde dommen fra Roe Vs. Wade, og var en sterk kritiker av den kristne høyresidens avholdenhetskampanje. En av hans argeste appeller ble fremprovosert av Mor Theresa og den katolske kirkens sammenligning av kondomer med abort, og selv om han uttrykte et personlig ubehag med abort tok han aldri til orde for å forby det.

Det er, tro det eller ei, ingen selvfølgelighet at alle ateister deler samme oppfatning om alt.

Avslutningsvis kan vi også konstatere at Ottosen totalt feiltolker begrepet om "to bøker". Foruten at det finnes en ganske innlysende forskjell på privat og offentlig sfære, var dette et begrep Hitchens brukte om hvordan han under studietiden kunne balansere tilværelsen som politisk raddis med nettverket han knyttet blant Englands kulturelite.

At Hitchens var en sammensatt person har Ottosen utvilsomt rett i. Men ved å å nytolke han i den retning at han på sine siste dager gjorde retrett i sin anseelse av kristendommen, har infolederen i Misjonsambandet tatt seg bibelske mengder med vann over hodet. Som Hitchens selv påpekte ved en rekke anledninger: Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Og der har Espen Ottosen stadig en jobb å gjøre.


Null Innsikt i GMO

Av Øystein Heggdal

Det går fryktelig galt når Aftenposten Innsikt skal prøve å oppsummere hva genenmodifiserte (GMO) planter er for noe og hvorfor vi ikke importerer dem til Norge i artikkelen "Vær så god, GMO".

Redaktør i Aftenposten innsikt Tine Skarland setter tonen godt i lederen der hun i første avsnitt forteller om bønder i middelalderen som tok så store økologiske hensyn at de ikke tømte varmtvann på åkrene sine. Dette holdes så opp i mot hvordan bønder i dag som dyrker genmodifiserte planter og ett eller annet om store økonomiske interesser, som vi alle vet er skummelt. Skarland synes altså at bønder sin kunnskap og økonomiske utvikling helst burde ha forblitt på middelaldernivå, mens jeg antar at hun ikke nødvendigvis sverger til middelalderens legevitenskap, etikk eller energiforsyning.

I de påfølgende 14 sidene om GMO og landbruk gjennomsyrer dette narrative hele artikkelen. Landbruk bør være småskala, lavteknologisk og helst uten økonomiske interesser.

Hele arvesynden til GMO henges på utviklingen av ugressmiddelresistente planter, eller Roundup Ready (RR), som de markedsføres som av Monsanto. Patentet på virkestoffet i Roundup, glyfosat, gikk forøvrig ut i 2000 og produseres nå av en rekke andre produsenter. Og det hadde jo vært fryktelig, hvis det var sånn at bønder starta med ugrassprøyting på grunn av planter som tåler glyfosat. Men sånn er det selvsagt ikke. Vi har drevet og sprøyta mot ugress siden andre verdenskrig. Alle planter på alle åkrer sprøytes for å kontrollere ugress. All mais og all soya som importeres til Norge er sprøyta. Spørsmålet er bare hvilket middel som benyttes. Det mest brukte virkestoffet før RR-mais kom, het pendimethalin, det er ti ganger så giftig og dobbelt så miljøskadelig som glyfosat, som er i Avgiftsklasse 1, altså den minst problematiske. I tillegg var maisdyrkerne nødt til å sprøyte i flere omganger med flere forskjellige midler, fordi ikke alle midler virker like godt i mot alle arter ugress. Mens glyfosat tar alt som ikke er resistent. Uansett om det er snakk om GMO eller vanlige planter så er begrensingene i bruk de samme, grensene for trygt daglig inntak i varen er det samme.

Så nevner Bioteknologirådet i artikkelen at på grunn av at ugresset er i ferd med å bli resistent mot glyfosat (et kjent problem for alle plantevernmidler og strategier) er noen av de gamle og verre midlene på tur tilbake. Og det er sant. Planter som er resistente mot glyfosat og et middel til som heter 2,4 D. Men 2,4 D er også halvparten så miljøskadelig som pendimethalin, som ble brukt før GMO. Så i verste fall har bønder som bruker plantevermiddelresistente sorter gitt åkrene sine 20 år pause fra de mer skadelige midlene.

Noe som tydeligvis ikke passer så godt i narrative til Innsikt-redaksjonen er utviklingen av insektsresistente planter. For om det noen gang var en suksesshistorie med GMO er det denne. Plantene har fått innsatt et gen fra jordbakterien Bt, som gjør at planten i seg selv er giftig overfor larver av en insektgruppe som kan gi totalt avlingstap. Det har medført at sprøytingen med innsektsmidler, som ofte er i langt høyere avgiftsklasser enn ugressmidler, er redusert til en tiendedel i USA. Introduksjonen av Bt-bomull i India har gjort at tilfellene av forgiftninger som følge av sprøytemidler er ned med 98 prosent

Bioteknologirådet påstår også at det verken finnes uavhengig forskning på GMO eller at det er noe konsensus hvorvidt det er trygt å spise. Men, jo, det er det. Det er langt over grensa til flaut at et statlig oppnevnt råd ikke følger med mer i timen, eller ikke vil følge med mer i timen. Det finnes over 1700 fagfellevurderte forskningsartikler som alle konkluderer med det samme. GMO er like trygt som annen planteforedling. Alle nasjonale og regulatoriske fagmyndigheter sier det samme; GMO er like trygt som annen planteforedling. Det er større enighet blant forskere om at GMO er trygt og spise, enn det er enighet om menneskeskapte klimaforandringer.

Hvis Bioteknologirådet hadde vært en ideell organisasjon som jobbet mot genmodifisering hadde det ikke vært noe problem om de mente dette, men det er de ikke. De er oppnevnt av staten på vegne av oss alle. Det må kunne kreves mer enn at medlemmene opptrer som en gruppe anti-GMO-aktivister med et statlig visittkort.

Eventuelt kan de søke seg jobb i Utviklingsfondet, en ideell organisasjon som tydeligvis jobber for sin fanesak som er å sørge for at afrikanske bønder forblir i middelalderen, i alle fall om en skal tro det Aksel Nærstad får lov til å si helt uimotsagt i artikkelen.

GMO-frø er ikke tilpasset til lokale forhold forteller Nærstad. Enda bra stakkars uvitende afrikanske bønder har Nærstad til å fortelle dem det. De vet vel ikke bedre selv. I utviklede land sitter bønder og vurderer en hel rekke frø, fra en hel rekke patentbeskyttede profesjonelle aktører som har utviklet frø som gir høye avlinger, er resistente mot soppsykdommer, har stor stråstyrke, kort veksttid eller de kan være genmodifiserte for å tåle ugressmidler. Men bønder i utviklingsland skal tydeligvis være avskåret fra sånne valg. De skal være låst inn i bruk av gamle sorter som gir lave avlinger, har store sopp-problemer og der hele familien, inkludert barna som skulle vært på skolen, får være med og luke ugress.

Han avslutter med den bombastiske påstanden om at vi ikke trenger GMO. Han, Aksel Nærstad, kan fortelle all verdens bønder, kjemikere og planteforedlere at; nei, dere trenger ikke dette verktøyet til å mette verden. At det ikke finnes noen annen måte å gjøre ris mer klimavennlig, øke innholdet av vitamin A i ris og bananer, stoppe banan-sykdommen Black Sigatoka i Uganda, ringspot-viruset på Papaya på Hawaii, eller sette inn C4-fotosyntesen til mais i ris, det er sikkert ikke så nøye. Så lenge en slipper å lære noe nytt.

Og Skarlands middelalder-bønder passer nok helt inn i narrativet for noen som ikke er villige til å lære noe nytt. Men middelalder-bøndene trengte ikke mette sju milliarder mennesker. Dagens bønder trenger alle verktøyene de kan få, ikke å tviholde på gammel ideologi og et utdatert narrativ. 


Aktiv påmelding

Av Preben Dimmen

Utdanningsdirektoratet prøver ikke å tilintetgjøre norsk kultur; aktiv påmelding er et symbol på hvordan viktigere kultur blir fremhevet. 


Noe som kan sies å ha blitt en juletradisjon er den årlige kirkedebatten, som oppstår rundt tiden når julepynten er på vei opp og når man spiser brente pølser i forberedelse til lyse sanger. Fra starten av desember er det opprustning blant ihuga sekularister på den ene siden, og forsvarere av den kristne kulturarv på den andre. En komplett julefølelse kan en ikke oppnå før sinte julebrev har blitt utvekslet mellom begge parter. I år var det tilsatt en ny krydrende faktor som fikk satt i gang debatten og ga den litt ekstra piff.

Nå er alle skoler anbefalt å praktisere aktiv påmelding. UDIR oppdaterte sine forskrifter angående juleavslutning på grunnskoler og videregående trinn. Det betyr at elevene vil bli gitt et skriftlig valg, om de ønsker å ta del i den tradisjonelle kirkeseremonien eller i et alternativt opplegg. Enkelte oppfattet dette som slutten på en æra og tegn på dommedag. I følge kommentarfeltene mener en betraktelig porsjon med folk at å ta vekk skolegudstjenester (noe UDIR ikke ønsker å gjøre, der dem heller oppfordrer til en likestilt påmelding) vil være en knebling av norsk tradisjon og kultur.

Spør du meg betyr vår kultur fra opplysningstiden, som innebærer religiøs frihet, mye mer enn vår kristne kulturarv. I alle fall når elever får erfare kristendommen i halvparten av et obligatorisk skolefag. Skulle ikke dette vært nok? Eller er det helt nødvendig å lokke ungdommer til å dyrke guden også? Hvorfor ikke la elevene - på tydelig vis - bestemme hvorvidt de ønsker å delta eller ikke?

Argumentet om at gudstjenester gir en uvurderlig verdi er svakt. På fjorårets alternative opplegg befant jeg meg på biblioteket, omringet av fantastisk litteratur (og mennesker) som hadde vært en skam å sammenligne med den kvinneundertrykkende, groteske, dogmatiske, ufullstendige, autoritære, avskyelige, homofobe, og tvers gjennom umoralske og dårlige skrevet "Bibelen".

Tør jeg i samme slengen å spørre hva en skolegudstjeneste kan tilby av verdier som en religiøst uavhengig avslutning ikke kan?


Det er ikke meg det er synd på, Yves

Av Jan Schjetne

Dette er svar på debattinnlegg fra Yves Boutroue (16. desember 2015), som igjen er svar på kronikk fra Jan Schjetne (12. desember 2015). Dette innlegget ble også trykket i Klassekampen 17. desember 2015.

Takk for omtanken i ditt tilsvar til min kronikk om GMO-motstandens pris, men omtanken bør nok heller gå til de underernærte, de blinde, og alle de som kommer til å dø av mangelsykdommer. En av mange fordeler med å bo i rike Norge er at et næringsrikt kosthold er lett å opprettholde, selv uten GMOer.

Du påstår med selvsagthet at dyrking av GMOer betyr slutten på ikke-GMOer. Dette går fullstendig på tvers av både fornuft og fakta. Landbruket dyrker i dag mange forskjellige unike plantesorter, uten store problemer med forurensing av naboavlinger. Om man kan skille økologiske og konvensjonelle avlinger i dag, hvorfor skal man ikke kunne skille økologiske og GMO-avlinger?

Videre forteller du at India snur sin storsatsing på GMO. Dette er objektivt og beviselig ikke sant. GMOer ser ut til å bli en velsignelse for det indiske landbruket på samme måte som Borlaug og Swaminathans grønne revolusjon var en velsignelse på 60-tallet. Dette er det blitt forsket på. Se "Genetically Modified Crops and Food Security" (Matin Qaim, Shahzad Kouser. DOI: 10.1371/journal.pone.0064879).

Jeg kan ikke svare på påstandene dine om at GMO og moderne mat skaper "moderne" sykdommer. Dette er absurd og fullstendig oppdiktet. Det finnes heller ingen god forskning som kan vise at aluminium forårsaker alzheimers sykdom. Som påstanden om at vaksiner forårsaker autisme, er dette en påstand som ser ut til å ligge og vake i alternativfolkets bevissthet, på tross av manglende bevis.

Hva gjelder dine påstander om at GMOer kun gagner storprodusenter, og at all forskning blir utført av disse, så vil jeg vise til kart over GMO-produksjon og -forskning utført av universiteter, offentlige organisasjoner, stiftelser og små bedrifter.

Jeg vil avslutte med å fortelle deg at GMOer, både de som er motstandsdyktige mot sprøytemidler, og de med andre egenskaper, påvirker miljøet mer positivt eller ikke annerledes enn sine konvensjonelle motparter. Se "A Meta-Analysis of the Impacts of Genetically Modified Crops" (Wilhelm Klümper, Matin Qaim. DOI: 10.1371/journal.pone.0111629).

Matfrykt dreper. GMO derimot har aldri drept noen.

-

Jan Schjetne er miljøvernforkjemper, teknologientusiast, og grunnlegger av Vi må snakke om GMO.


Oppskrift på Utroskap

I kjølvannet av de forferdelige angrepene i Paris, har ikke uventet ført til en bølge av hatefulle ytringer mot muslimer (og selvfølgelig også konspirasjonsteorier i fleng, men de skal jeg ikke ta for meg i denne artikkelen). Det har vært de vanlige sinte innleggene av typen «og nå skal vi importere flere av dem??», men også angrep av typen «Hvorfor blir ikke dette fordømt av de som kaller seg «moderate» muslimer?» med påfølgende krav om at dette umiddelbart blir fordømt - til tross for at Islamsk Råd var blant de første til å fordømme terrorhandlingen. Riktignok er det også slik det burde være; handlingen ble utført i navnet til religionen de representerer, så at de fordømmer handlingene skulle bare mangle. Men det tar ikke bort fra at de som krever at disse handlingene blir fordømt av muslimer, ikke vet hva de snakker om.

Verden kan slik jeg ser det fra nå ta tre retninger: Den første er stadig strengere lovgivning og mer fokus på islam som problematisk, der stadig flere ser på bare det å være muslim i seg selv er mistankegrunnlag. Den andre retningen blir stikk motsatt ? nemlig å la frykten for vold diktere samfunnsendringer i den andre retningen. I dette tilfellet lar man religiøse friheter gå på bekostning av andre sosiale friheter som ytringsfrihet. Og det tredje - det jeg håper vil skje - er at man aktivt går inn for å redusere stigmatiseringen rundt det å være muslim, og gir opplæring i demokrati, menneskerettigheter og viktigheten av disse. Problemet er at den tredje veien er den vanskeligste å ta. Den krever mot, midler og mannskap.

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvorfor scenario #2 er problematisk. For liberale, rasjonelle mennesker er problemet med en teokratisk tilnærming til samfunnet åpenbart. Men problemet med det første scenariet er kanskje ikke like åpenbart. Problemet er nemlig ikke «bare» at det å stigmatisere mennesker basert på etnisitet eller religion er moralsk forkastelig. Ei heller er det «bare» snakk om potensielle brudd på menneskerettigheter. Først og fremst handler det faktisk om at man ved å følge denne linjen vil forårsake mer av den terroren man ønsker å forhindre.

En god venn av meg var i et forhold der han konstant ble overvåket og beskyldt for å være utro. Hver gang han var ute med venner, fikk han telefoner hver halvtime fra sin «bedre» halvdel. Hver gang han kom hjem, luktet hun på ham for å kjenne etter om han hadde en annen jentes parfyme på seg. Det gikk så langt at han sluttet å gå ut helt for å slippe krangling hjemme - og til slutt tok det (heldigvis) slutt. Uten at han var utro. Men han var på nippen flere ganger, fordi når han konstant ble beskyldt for å være utro, var ikke veien lang til å tenke «når hun tror at jeg er utro uansett, hvorfor ikke bare være det? Hvilken forskjell vil det utgjøre?». Svært mange som er i tilsvarende forhold, vil til slutt velge å være utro.

Dersom vi som respons til terroren i Paris i stadig større grad mistenkeliggjør alle muslimer, vil vi risikere en liknende effekt; jo mer mistenkeliggjort man blir for noe man ikke kan kontrollere, jo mer frustrert - og til slutt sint - vil man bli. Og jo lettere blir det for grupper som Daesh å rekruttere blant vestlige muslimer. Det er viktig å forstå at dette ikke på noen måte forsvarer hverken utroskap eller vold. Min kamerat valgte å ikke være utro, og er glad for det i dag, og til syvende og sist må man ta ansvar for sine egne handlinger. Disse menneskene er selvfølgelig helt og holdent også ansvarlige for sine egne valg, og de voldelige metodene de benytter vil aldri kunne forsvares, men vi kommer ikke bort fra det faktum at en ekstrem stigmatisering av en hel folkegruppe vilføre til at flere tar feil valg.

Forfatteren har valgt å være anonym.


Islamofobi: Folkefiendens fiende

Av: Preben Dimmen

Lik som Ibsens sunnhetsbad i En folkefiende har det norske folk funnet seg et nytt basseng, denne gangen i form av en kneblende tankegang som søker politisk korrekt konformitet. Enkelte tanker skal ikke ytres, enkelte tanker skal ikke tenkes. Hva er islamofobi? Jo, i følge én definisjon er det «fordommer, hat eller irrasjonell frykt mot islam og muslimer». En ladet definisjon som er latterlig generaliserende. Personlig mener jeg det er rett av meg å hate en ideologi som undergraver de mest elementære menneskerettigheter og sunn fornuft. 

Det er en religions våte drøm å kunne indirekte stemple sine kritikere som rasistiske høyreekstreme med et irrasjonelt hat. Holdninger jeg ser blant den yngre generasjon reflekterer velmente intensjoner om å lage et varmt samfunn. Dog er jeg ikke fullt så sikker på om en forenklet kategorisering av meninger er verdt en svekkelse av ytringsfriheten, og heller ikke om det er den beste måten å nå målene sine på.

Dikotomiske som vi er, tenker vi til og med svart-hvitt når vi kritiserer svart-hvitt tenkning. Det har blitt slik at kritiserer man islam - kritiserer man alle muslimer. Og kritiserer man alle muslimer, blir man plassert i samme bås hvorhen rasister og sentimentale nettkrigere befinner seg. Dette må det bli slutt på! Hver kritikk må sees i forhold til dens kontekstuelle og faktiske innhold, ikke hvilken kategori den tilsynelatende hører til. I et liberalt fellesskap har vi ikke råd til triviell politisk korrekthet, ei heller å la enkelte idéer skaffe seg immunitet mot kritisk analyse.

Vi lever i et samfunn som er produktet av idéhistoriens antikk, renessans, og opplysningstid; et samfunn som var styrt av religiøse tankesett, men som nå har gått gjennom omfattende reformasjoner og oppgjør. Idéene som har oppstått gjennom disse periodene har gjort det mulig å oppnå rettigheter for kvinner, homofile, samt en rekke andre grupper av mennesker som tidligere var diskriminert og undertrykt. La oss ikke glemme våre privilegier, for dette vil føre til deres, og våres, tap.

Ytringsfrihet, religionsfrihet, demokrati, sekularisme, humanisme; retten til å mene, tenke, føle, handle, tro, og leve. Verdiene vi er så stolte av er nå under angrep. Det har de alltid vært, og det vil de alltid være. Ikke ta de for gitt. Vi må stå opp mot totalitære og autoritære ideologier, farlige idéer som må (i alle fall internt) kunne bekjempes med satire og intellektuell ærlig debatt. Å la visse tankesett få gå uimotsagt er en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten. Det er ikke bare fascistiske elementer innen islam som gjør den såpass truende, det er måten vi har begynt å se og behandle denne ene troen på.


Fransk suksess med kjernekraft

Av: Øystein Heggdal

Frankrike kuttet klimagassutslippene tretti år før noen hadde hørt om menneskeskapte klimaendringer. Tyskland forsøker nå det samme med sol- og vindkraft, men til astronomisk høyere kostnader og over mye lengre tid.

Nå i slutten av november flyr alt som kan krype og gå av klimaengasjerte politikere, funksjonærer, journalister og ideelle organisasjoner til Paris. Klimatoppmøtene har blitt en årviss oppvisning i store ord, fagre løfter og veldig lite handling, på tross av at bevisene for at vi mennesker er i ferd med å endre klodes klima tårner seg opp. Mye av problemet ligger i at det foreligger lite praktiske løsninger og eksempler på at det er mulig å redusere klimagassutslippene fra energiforsyningen. Men nettopp derfor er vertslandet Frankrike et eksempel som flere burde ta en lang og pragmatisk titt på. De avkarboniserte sin strømforsyning tretti år før det var noen som hadde hørt snakk om menneskeskapte klimaforandringer. For selv om det er nabolandet Tyskland som får mest trykksverte nå om dagen for sitt Energiewende, der sol, vind og biomasse skal bli grunnlaget elektrisitetsproduksjonen, er de milelangt unna utbyggingen av fransk kjernekraft på 70- og 80-tallet.

58 reaktorer på 20 år

I 1973 fikk franskmennene 43 prosent av elektrisiteten fra kraftverk som brant olje. Men på grunn av OPECs oljeblokade som over natta firedoblet oljeprisen fant de ut at de måtte se seg om etter en annen energiklide for produksjon av strøm. I motsetning til mange andre I-land hadde ikke Frankrike store kull-reserver eller flere elver de kunne bygge ut, så de valgte uran. Frankrike gikk fra nesten ikke å ha kjernekraftverk i 1973, til å bygge ut 58 reaktorer på tjue år. På midten av 90-tallet kom 83 prosent av strømmen franskmennene brukte fra CO2-fri spalting av uran. I tillegg kommer 15 prosent av strømmen fra vannkraft og forskjellige fornybare energikilder. To prosent av strømmen er fossil. 

Tysklands andre vei 

I 1991 vedtok de den første loven som garanterer en produsent av fornybar energi et visst prispåslag når strømmen selges inn på nettet. Denne ble videre ført i 2000 med Renewable Energy Act. I 2002 bestemte de seg å fase ut alle kjernekraftverk innen 2022, og i 2010 ble energiomstillingsplanen vedtatt, også kjent som die Energiewende. Planen er at innen 2035 skal 35 prosent av strømmen komme fra fornybare energikilder og denne andelen skal opp i 60 prosent innen 2050. De planlegger altså å bruke 50 år på å gjøre mindre enn franskmennene gjorde på 20 år. 

Kjernekraft fortsatt størst

Så hvor er tyskerne nå, 15 år ut i sin energiomstilling? Fortsatt står steinkull, brunkull og gass for over halvparten av tyskstrømproduksjon. Den største enkeltkilden til CO2-fri strøm er kjernekraft, bare sju år før den skal være nedlagt. Samlet sett leverte de fornybare energikildene 160 TWh, eller 27 prosent i 2014. Hvis vi deler opp fornybarproduksjonen så står bioenergi for åtteprosent. Tysk bioenergi kommer enten fra trevirke som brennes i termiske kraftverk eller biogass som produseres på husdyrgjødsel, mais og andre åkervekster. Disse åkervekstene dekker en femtedel av all dyrkamark i Tyskland, noe som gjorde at de i 2012 for første gang på 25 år ikke klarte å produsere nok korn til eget forbruk.

Èn prosent fra solceller

Så står 23.000 vindmøller for åtte prosent av strømproduksjonen og til sist kommer solcellene med seks prosent. Men på grunn av at det er så få timer med gode solforhold i Tyskland, må de installere ekstremt mange watt. Dette har ført til overskrifter om at tyskerne får halvparten av strømmen sin fra solceller, men det stemmer jo selvsagt ikke. Solcellene leverte halvparten av effekten en søndags ettermiddag i juli, da effektbehovet var som minst. Og måneden igjennom leverte de bare 13 prosent. I januar, måneden da energiforbruket var størst, leverte de 1 prosent. 

Løsninger som ikke finnes

Tyske strømkunder betaler nå 23 milliarder euro i året i Energiewende-prispåslaget, og har hittil kostet dem 109 milliarder euro. Men de må også utvikle systemer for lagring av strøm i en størrelsesorden som aldri før er forsøkt og som det per dags dato ikke finnes løsninger for. Og på grunn av at tysk vind er i nord og tysk sol er i sør må bygge et helt nytt sentralnett, gjerne referert til av miljøvernere som monstermaster, til 20 milliarder euro og i tillegg de må de også få med seg strømforbrukerne til å justere sitt forbruk etter når sola og vinden leverer strøm. 

I møte med klimaforandringene velger altså tyskerne å forsøke å revolusjonere produksjon, distribusjon, lagring, overføring og forbruk av strøm på samme tid. 

Solcelleinstalleringen som stoppet opp

15 år ute i sin energirevolusjon har nå Tyskland strømpriser som ligger 50 prosent over gjennomsnittet i Europa. De har måtte kommet opp med et nytt begrep som beskriver de energifattige; 800.000 tyskere har ikke råd til å betale strømregninga si. De har de laveste engrosprisene for strøm i Europa som igjen har ført til at de tradisjonelle energiselskapene, som tidligere var tyske pensjonsfonds sikre sparegris, har tapt seg 500 milliarder euro i verdi. Når vinden og sola plutselig bestemmer seg for å levere makseffekt inn på nettet blir prisene negative og den subsidierte strømmen dumpes på det europeiske markedet og ødelegger markedsplassen for andre produsenter. De åpner flere nye kullkraftverk, de er fortsatt den største forbrukeren av kull i Europa, de måtte de ha hjelp av en mild vinter i 2014 for å senke sine CO2-utslipp og installasjonen av solceller har stoppet helt opp, selv om de er milelagt unna ålene sine. 

90 milliarder Euro

Nå er det ingen som påstår det franskmennene gjorde verken var lett eller billig. I 1993 ble det anslått at kjernekraftutbyggingen hadde kostet 440 milliarder franc, eller rundt 90 milliarder euro i dagens verdi. Det kostet altså mindre for franskmennene å komme på 80 prosent kjernekraft enn 27 prosent tysk sol-, vind og biomasse. Siden sist har imidlertid utbygging av kjernekraft, spesielt i Europa, har hatt en tendens til å ta tre ganger lenger tid og koste tre ganger så mye som planlagt. Men det kan også ha med å gjøre at vi ikke har bygd kjernekraft på tjue år, og at standardisering av reaktorer og byggeprosess hjelper, som det viste seg å gjøre i Frankrike. I Asia, der det for tiden bygges mest kjernekraft, bygger de på budsjett og innenfor tiden. Kina skal bygge 100 kjernekraftverk fram til 2030, til to milliarder dollar stykket. 

Resirkulerer brukt brensel

Med på kjøpet får selvsagt også franskmennene brukt kjernebrensel, som helt klart er kjernekraftens akilleshæl. Men dagens reaktorer utnytter bare 1-3 prosent av energien i brenslet, og gjennom reprosessering dekker nå resirkulert uranbrensel 17 prosent av fransk strømproduksjon. Det fine med radioaktivitet er at den avtar over tid. Skal vi derimot deponere CO2 fra kullkraft vil CO2 for alltid være CO2 og en like potent klimagass. I tillegg jobbes det med utvikling av fjerdegenerasjons reaktorer som skal kunne bruke den mest problematiske delen av avfallet som brensel. Russland kjørte igang en reaktor i fjor sommer som heter BN-800, en videreutvikling av BN-600 som de har kjørt i over 30 år, som er av en helt annen design enn dagens reaktorer og skal kunne løse problemene knyttet til avfallet

Minst fotavtrykk av alle energikilder

Det franskmennene imidlertid fikk på 20 år var en strømproduksjon som er regulerbar og til en viss grad kan følge effektbehovet. De fikk en strømproduksjon som opptar mye mindre areal enn noen annen energikilde og som bruker i størrelsesorden én femtedel så mye stål og betong som fornybare energikilder. Og de fikk en strømproduksjon som kan kobles rett opp til eksisternde nett i et i-land og strømpriser som er blant Europas laveste.

Alle løsninger må med

Det er ikke til å fatte hvordan en kan ta klimaendringer på alvor, men fortsatt være låst inn i en 70-tallsmiljøretorikk der kjernekraft er diskvalifisert til engang å få en startplass. For nå har vi bare snakket om strømforsyninga, og den står for omlag én tredjedel av verdens CO2-utslipp. Det er med andre ord mer jobb som gjenstår for å komme ned i null eller negative CO2-utslipp innen 2050. Når en ser på skalaen vi er nødt til å endre vår energiforsyning så må alle løsninger med. Og i alle fall den løsningen som historisk har vist seg å skalere raskest

Teksten sto først på trykk i Klassekampen 24.11.


En bønn om intellektuell ærlig- og redelighet

Av: Julia Wallin

Nå må vi anerkjenne nøyaktig hvilke idéer som rettferdiggjør de grusomme handlingene i Paris fredag kveld, og kunne si at de er gale. 

Erna Solberg sier: "å vite at de handler uten mål og mening, det er tøft". Andre refererer til "den meningsløse volden". Bjørnar Moxnes sier "Alle vi andre må [...] insistere på at et menneske er et menneske - ikke sin hudfarge, legning, kjønn eller religion", nei. Det er ikke å forstå eller anerkjenne hva som skjer.

Religion er ikke i samme kategori som kjønn, hudfarge eller legning, som er medfødte egenskaper, ikke kan velges bort, og ville være absurd å kritisere. Idéer, filosofier, ideologier eller religioner hører ikke til i denne kategorien. Religion er heller ikke i samme kategori som pass eller etnisitet. Og nei, Erna Solberg: Disse handlingen var ikke "uten mål og mening". Faktisk har ISIS kommet med en offentlig uttalelse som forklarer nøyaktig hva som ligger bak ugjerningene. 

Vi kan ikke miste flere liv, og vi har ikke råd til å la være å kritisere et sett med idéer fordi det kanskje er ubehagelig, fordi det kanskje vil komplisere å definere religionsfrihet, fordi man er redd for et uberettiget rasist-stempel, å bli satt i bås med FRP-ere, eller noe annet. 

Vi må være intellektuelt ærlige og redelige. Vi må ønske å forstå hva som skjer. Vi må identifisere og adressere nøyaktig hva det er som motiverer de ugjerningene vi er vitne til, dersom vi ønsker å bekjempe dem.

Vi som verdenssamfunn, eller i det minste Europa, kan ikke bekjempe tilhengerne av et sett med idéer dersom vi ikke straks kan anerkjenne at det er disse idéene som motiverer terroristene. - At det er disse idéene vi kjemper mot. - At vi kjemper mot slike idéer som at ikke-troende skal terroriseres og drepes.

Vi må forstå hva som skjer. Vi vet hvilke idéer som rettferdiggjør disse handlingene. Vi kan ikke late som om koranen ikke oppfordrer til terror og drap når den gjør det. Vi har ikke råd til å være ignorante tåper i et håpløst ønske om å være inkluderende og tolerante.

Quran (8:12) - "I will cast terror into the hearts of those who disbelieve. Therefore strike off their heads and strike off every fingertip of them"

Man behøver overhodet ikke være ekstrem for å se at denne teksten oppfordrer til drap på ikke-troende. Vi må slutte å late som noe annet. Vi må slutte å lage unnskyldinger. Hvorfor skal vi tolke denne teksten som noe annet enn det som står der når terroristene i Guds navn tar det helt bokstavelig? 

Hvorfor er det vanskelig for Erna, for Moxnes, for alle, å si at idéene som rettferdiggjør disse handlingene er gale? Hvorfor er det vanskelig å si at å holde seg til et slikt tankesett er galt? Det er ikke rasisme å kritisere idéer. Selv ikke når idéene kommer i form av en religion du ikke deler. Vi er nødt til å kunne si at det å holde seg til et sett med idéer som sier at ikke-troende skal terroriseres og drepes, er galt. 

Nei, ikke alle muslimer er terrorister. 

Og nei, vi skal selvsagt ikke hate muslimer. 

Nei, ved å kritiserer Islam sier jeg ikke at kristendommen er feilfri. Men nei, det gjør heller ikke at kristendommen og Islam er likestilt. 

Vi må slutte å tenke i slike baner. Vi har ikke råd til å holde på slik lenger. Islam er en religion, og å kritisere en religion er ikke det samme som å hate en gruppe mennesker. Det å kritisere en religion er ikke det samme som å være rasist og eller hate noen pga. deres etnisitet.

Vi har all rett til å kritisere Kristendommen, Islam, hva det måtte være, uten å bli beskyldt for å hate kristne, muslimer eller andre grupper mennesker som er tilhengere av de idéene vi kritiserer. Også når idéene representert i gitt religion brukes til å rettferdiggjøre grusomme handlinger, slik som på fredag, og når det er så enkelt å se hvordan det kan la seg gjøre. Fordi religion er et sett med idéer, lover og verdier man kan slutte seg til eller ikke, uavhengig av hudfarge eller pass.

Islam er det tankegodset/den filosofien/ideologien/religionen som ble brukt til å rettferdiggjøre ugjerningene på fredag, eller som motiverte dem, alt ettersom. Og islam er det settet med ideer som oppfordrer til drap og terror av ikke-troende. 

Vi er nødt til å kunne ta det på alvor og kritiserer idéer for det de er. 

Blogger Ali A. Rizvi sier: "The failure of Western liberals to honestly acknowledge the problem of Islamic jihad only strengthens Marine Le Pen & the National Front. This is not good. I hope my fellow liberals will do more from here on to align themselves with their counterparts - the dissidents in the Islamic world. The fight against Islamic jihad should come from a position of moral strength, not xenophobic bigotry. This is a fight that liberals should take on themselves before it?s hijacked by the far right."

Nå må venstre-folk, politikere, statsministeren vår, alle ærlige og redelige folk faktisk innse og ta på alvor at disse idéene; om å slakte ikke-troende, om å skape terror, kommer fra et sted. Terroristene er ikke "gale" eller "sinnsyke". De har mål og mening. De har idéene sine fra et sted. Vi kan ikke late som om koranen ikke oppfordrer til drap på ikke-troende, til krig mot det frie samfunnet vi vil ha, når den gjør det. 

På samme måte som vi har måttet og må kjempe mot kristendommen og idéer den representerer for at kvinner skal kunne ha like rettigheter som menn, så må vi kjempe mot idéene islam representerer.

Det er hyggelig med jul og sånn, men idéen om arvesynd er giftig. Vi lar da ikke være å si det, eller å kritisere slike ideer som har konsekvenser for vårt menneskesyn og derfor samfunn i frykt for å støte "personlig kristne"? 

På samme måte er idéen om at ikke-troende ikke har livets rett giftig. Den er giftig, og må bekjempes. 

Vær intellektuelt ærlig, ha intellektuell integritet. Innse at Islam er et tankegodset som rettferdiggjør, ja motiverer ugjerningene vi var vitne til i Paris på fredag. 

Vårt samfunn er bygget på idéer om demokrati og menneskerettigheter. Om likhet, frihet, brorskap. Vitenskap. Humanisme. I Norge har vi også omsider fått et skille mellom stat og kirke. Men det har ikke skjedd uten kamp. Mot andre kraftfulle idéer. Islam er en kraftfull idé som i sannhet går på akkord med overnevnte verdier. 

Det er ingen grunn til å la forferdelige idéer som er i krig mot idéene om frihet, demokrati og menneskerettigheter passere uten kritikk. Verdier som vi tror på og har kjempet for, av frykt for å bli stemplet som xenofobe.

Såkalte "islamister" tar koranen på alvor. Det må vi også. Og vi må utfordre idéene direkte, slik at vi kan utmanøvrere de religiøst motiverte terroristene.


Vestlig matfrykt dreper sultende barn

Av: Jan Schjetne

Jeg er sint. Jeg prøver å ikke være sint, jeg prøver å være besinnet og saklig, men akkurat nå er det vanskelig å holde maska. Jeg tenker på matplanter som kan redde liv. Mange liv. Og jeg tenker på menneskene som frykter og hater de livreddende matplantene.

Jeg har skrevet om det før, om hvordan Greenpeace stopper gyllen ris og hvordan Genøk stopper nødhjelp i sultkrise.


[Foto: Voice, Data: Africa]

Nå har jeg nettopp lest om bananplantasjer i Uganda som blir angrepet av en bakterie som gjør at bananplantene visner. En industri som holder mange fattige familier i live står i fare. GMO-bananen som kan redde avlingene er utviklet og nesten helt klar for produksjon, men vestlig GMO-motstand stopper plantingen.

I Afrika dyrker de også en snodig (og giftig) busk som heter kassava. Roten blir brukt til matlaging, og minner mye om potet. Og den blir drept av et virus. GMO-kassava som er motstandsdyktig mot dette viruset er under utvikling, men utviklingen møter tung, vestlig motstand. Selvfølgelig.

Banan og kassava er de to viktigste matplantene i Afrika, og de er begge truet av sykdom. De kan reddes, men redningen er kontroversiell.

Problemet med GMO i Afrika er at straks de planter GMOer så fjerner de muligheten for salg til store deler av Europa. Så det er ikke bare de mest hard-core aktivistene som er problemet her, men også europeisk motvilje mot en matteknologi som gang på gang på gang er bevist like trygg som eller tryggere enn konvensjonelt dyrkede matvarer.

Det provoserer meg veldig at vi kan sitte her på et berg av trygg og god mat, spise oss mette og sunne, og la Uganda se hele sin bananproduksjon gå til helvete, og se på mens barn i Sørøst-Asia blir blinde og dør av feilernæring. Men hva kan vi gjøre? Kreftene som stopper trygg GMO-produksjon i Afrika og Asia er så utrolig sterke, på tross av at en hel vitenskapelig verden går god for både tryggheten og bærekraften i nyttige og humanitære GMOer.

Norges Miljøvernforbund, Nettverk for GMO-fri mat, Miljøpartiet De Grønne, Genøk, Utviklingsfondet, og alle andre organisasjoner i Norge som kjemper med nebb og klør mot en teknologi som kan redde liv: Jeg synes dere skal sette dere ned og tenke hardt og lenge over hva dere ønsker å oppnå med aktivismen deres.

-

Jan Schjetne er miljøvernforkjemper, teknologientusiast, og grunnlegger av Vi må snakke om GMO.


Ytterliggående predikanter på talerstol i Oslo

24. oktober fyller FN 70 år, og trolig for å markere dette har organisasjonen Norges Unge Muslimer invitert fire utrolig flinke foredragsholdere til Ummakonferanse i Kuben Yrkesarena i Oslo. En av de fire utrolig flinke foredragsholderne måtte imidlertid strykes fra programmet, da det viste seg at han var en ekstrem hatpredikant. Sånt kan skje. Fort gjort å ta feil av en radikal salafist og en helt vanlig moderat muslim.

Så fort gjort at Norges Unge Muslimer faktisk har gjort enda en feil. En av de andre utrolig flinke foredragsholderne er nemlig også ekstremist. Det vil si, alle de fire utrolig flinke foredragsholderne som Norges Unge Muslimer har invitert er faktisk radikale salafister, men dere vet jo hvordan det er. Når man først gjør en feil, så baller det gjerne på seg.

Waleed Abdulhakeem er kanskje et ukjent navn for de fleste, men han samarbeider tett med en sikkert utrolig flink foredragsholder som heter Bilal Philips. For den som ikke kjenner Bilal Philips, så er dette altså en mann IslamNet er veldig glad i, men ikke Australia, Bangladesh, Filippinene, Kenya, Storbritannia, Tyskland og USA. I alle disse landene er nemlig Philips nektet innreise og erklært persona non grata for sine terrorkoblinger.

Men dette lar selvsagt ikke Oslo-vennen Abdulhakeem seg påvirke av. Sammen med Philips deltok han som to av fire utrolig flinke foredragsholdere på fjorårets Rashidun Caliph Conference i Malaysia. Åpenbart ble Philips så inspirert av dette samarbeidet at han uka etter ble arrestert i Manila for å ha forsøkt og rekruttere terrorister. Noe senere, i mars 2015, arrangerte Abdulhakeem og Philips i tospann konferansen "Think Big", hva nå det måtte henvise til.

Majed Mahmoud er også en utrolig flink foredragsholder som tilbringer helgen på Ummakonferanse i Oslo, og akkurat som Abdulhakeem har han tette forbindelser til Bilal Philips, og naturligvis også til en rekke andre sentrale skikkelser i den globale salafistbevegelsen. For bare to måneder siden deltok Mahmoud og Philips sammen ved The Daily Reminder Conference.

Den siste Norges Unge Muslimer har invitert er Daniel Abdullah Hernandez, som er registert som en av 25 foredragsholdere ved Islamic Online Conference, tilfeldigvis sammen med en viss Bilal Philips. Abdulhakeem, Mahmoud, Hernandez og Philips har også alle deltatt flittig på The Deen Show, en TV-opplevelse enhver god salafist bør få med seg.

Men la oss nå være rause når det først kommer såpass celebert besøk til Oslo. Så velkommen til Norge skal dere være, Waleed Abdulhakeem, Majed Mahmoud og Daniel Abdullah Hernandez, og en stor takk til Norges Unge Muslimer for denne verdige markeringen av FNs bursdag!

-


Geelmuyden og den ukritiske presse

Av Øivind Bergh

Aftenpostens ukritiske omtale og gratisreklame for Niels Chr Geelmuydens siste bok, "Sannheten i glasset" er først og fremst en trist historie. Det er så overtydelig at naturvitenskapen ikke har en plass i det offentlige rom i Norge. Emnet, matsikkerhet og -trygghet, er av enorm betydning for den enkelte, såvel som hele menneskeheten.

Denne kritikken gjelder selv om avisen et halvt døgn etter publisering, etter sterk kritikk, valgte å ta inn noen linjer med en korrigerende fagperson fra den etaten som ble kritisert, Mattilsynet.

En presse uten medisinsk og naturvitenskapelig kompetanse opptrer ukritisk, nærmest som mikrofonstativ for en sjarlatan. Det er ikke et enestående tilfelle.

Jeg skrev en rekke debattinnlegg i mine disputter med Geelmuyden i perioden 2004-08. Da lærte jeg meg Geelmuydens modus operandi.

Trass i at det meste av det Geelmuyden skrev (om fiskeoppdrett) ble plukket sønder av både meg og andre fagpersoner, lærte han ikke tøddel, men fortsatte å jonglere rundt med spissformulerte usannheter og halvsannheter. Jeg plukket ham ned i Bergens Tidende . Et år senere dukket han opp igjen i Aftenposten med de samme påstandene, og det var nødvendig å plukke ham ned igjen. Det ble etterhvert så mange vanvittige påstander så mange steder at jeg valgte å ta et oppgjør med ham i fagbladet Journalisten. Mengden av faglige halvsannheter, usannheter og faktafeil var da blitt så enorm at det var blitt umulig å stoppe flommen.

En annen av de som har orket å ta opp kampen er bloggeren Gunnar Tjomlid. Han gjennomgikk "Geelmuydens 8 myter om mat" - i praksis store deler av Geelmuydens bok "Sannheten på bordet" i en omfattende blogg. Han påviste mengder av udokumenterte, mer eller mindre feilaktige påstander hos Geelmuyden.

Særlig sterk er Geelmuydens tendens til "kirsebærplukking". Det finnes for eksempel en gammel, enkel og svakt designet studie som tyder på at bønder som ikke bruker sprøytemidler har bedre sædkvalitet enn industriarbeidere. Men Geelmuyden fortier en annen studie som viser at det ikke var noen forskjell mellom økologiske bønder og konvensjonelle bønder - de sistnevnte bruker sprøytemidler. Det er altså industriarbeiderne som kom dårligere ut, og det er ikke mulig å trekke den konklusjonen Geelmuyden gjør: at det er sprøytemidlene som har noe med dette å gjøre. Mange senere studier kommer til samme resultat, at sprøytemidlene ikke forårsaker dårligere sædkvalitet, men Geelmuyden henger fortsatt fast med den eldste, svakeste studien, siden den hadde en for ham ønsket konklusjon.  I stedet produserer han mer sprøytemiddeltull, og gir sprøytemiddelrester skylden for flere medisinske tilstander, uten at medisinsk vitenskap gir noen støtte for det. Slik kan vi fortsette. De som vil se kildene kan finne lenker til de vitenskapelige originalartiklene i Tjomlids blogger.

Geelmuydens respons til Tjomlid liknet det jeg selv opplevde. Den som kritiserer Geelmuyden må regne med å bli kalt korrupt, systemtro, og en som er ute etter å "ta" en modig "maktkritiker". Men ingen av Geelmuydens svar kunne rokke ved at Tjomlid hadde rett. Slik ble jeg utsatt for også - jeg har vært framstilt som korrupt. Geelmuyden mente at enhver kunne få en SKUP-pris hvis de underøkte min arbeidsgivers (Havforskningsinstituttets) finansiering.

Jeg svarte Geelmuyden - plukket hans argumenter fra hverandre - og erklærte hans forfatterskap for dødt og maktesløst. At jeg tar opp hansken nå, er et grovt løftebrudd mot meg selv. Jeg anser debatter med en slik person som meningsløse, siden Geelmuyden allikevel ikke er villig til å ta inn over seg hverken empiri, fornuft eller vanlige krav til folkeskikk. At jeg tar dette opp skyldes et ønske om å hindre at offentligheten blir totalt misinformert.

Nå er det også slik at Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite ikke hadde noen innvendinger mot finansieringen av min arbeidsgiver, som i ytterst liten grad har noe med oppdrettsindustrien å gjøre. Økokrim har aldri kommet med noe, ingen journalister har fått noen priser, og selv er jeg fortsatt ustraffet.

Jeg har faktisk juridisk vanntett grunnlag for å kalle Niels Chr Geelmuyden en ganske alminnelig løgner.

Ingen trenger å ta hans påstander alvorlig. Jeg kommer ikke til å saksøke ham, selv om jeg i og for seg ville ha vunnet, for han har ingen injurierende kraft. Men hvorfor i alle himmelens land og riker skal mannen ha klippekort i norske riksmedier?

Sånn kan vi fortsette. Den som kritiserer Geelmuyden må regne med å bli kalt korrupt, representant for autoritære og konspiratoriske myndigheter, og betalt av Monsanto og Big Laks. Festlig.

Geelmuyden vil alltid trekke fram den ene, sterkt kritiserte studien som underbygger sin påstand, mens han neglisjerer alt annet som irrelevant eller kjøpt av industrien. Og jounalistene vet stort sett ikke hvordan de skal forholde seg kritisk til et naturvitenskapelig emne.

Et tips kan være at de får med seg de to forskerne Thomas Olsen og Vegard Lysnes oppfordring om å "ta faget tilbake": Alle er meningsberettiget, men alle meninger har ikke samme interesse for almennheten. Det finnes fagfolk på ernæring i Norge, men Niels Chr Geelmuyden er ikke blant dem.

Nå har han slått seg på vann, og har blant annet hevdet at man kan få diabetes I av surt vann i Norge. Til det er å si at det kan man neppe. Dessuten er norsk drikkevann vanligvis bufret, slik at det ganske enkelt ikke er surt.

Folkens: Drikk vannet ditt, spis laksen din, og kjøp gjerne landbrukets godsaker også. Variert kosthold holder oss i brukbar stand.


"Vaksineaksjon" og Sandy Lunøe er ikke forfulgte uskyldigheter

Av Øivind Bergh

Sandy Lunøe hevder i siste utgave av "Helsemagasinet VOF" at hun blir utsatt for nettmobbing, og at hun bare driver seriøs formidling av kunnskap. Det er to påstander jeg vil bestride. Siden Helsemagasinet VOF og redaktør Dag Viljen Poleszynski ikke har svart på mitt ønske om tilsvar, velger jeg å publisere det her i stedet.

Sandy Lunøes Facebookgruppe "Vaksineaksjonen" har ganske riktig blitt sterkt kritisert, blant annet av undertegnede. Hun omtaler meg derfor som "en kjent nettmobber fra Bergen med forskerbakgrunn", som "nettroll" og som "nettmobberen fra Bergen". Det er i seg selv ærekrenkende påstander fra Sandy Lunøe.

Jeg vil sterkt advare mot å framstille Sandy Lunøe og kretsen rundt henne som forfulgte uskyldigheter.

Under Lunøes ledelse har "Vaksineaksjonen" blant annet fremmet følgende påstander:

  • HIV og Ebola ble utviklet i amerikanske laboratorier for å skremme og desimere menneskeheten
  • Bill Gates har som mål å desimere menneskeheten ved hjelp av vaksiner
  • Folkehelseinstituttet er egentlig i all hemmelighet en privat bedrift med hemmelig regnskap, der familiene Rockefeller og Stoltenberg har store aksjeposter
  • Antallet autister har økt voldsomt, og dette skyldes vaksiner
  • Alle vaksiner kan gi autisme
  • HPV-vaksinen (mot livmorhalskreft) gjør kvinner sterile

For å si det forsiktig: ingen av disse påstandene er dokumentert. Det er snarere grunn til å hevde at dette er konspirasjonsteorier uten støtte i naturvitenskap, og grunnlag i noen virkelighet. Jeg har selv kritisert Lunøes aksjon i Aftenposten og på Radikal Portal, og hennes påstander i VOF er formodentlig en hevnaksjon for dette.

Påstandene fremmes av gruppens medlemmer, men møter ingen motbør. Sandy Lunøe som moderator gjør ikke noe forsøk på å korrigere, eller slette. Ethvert innlegg som ytrer noe som kan tolkes i favør av vaksinasjon, blir derimot slettet, og de som kommer med ytringene blokkeres fra gruppa. Det hele blir et ekkokammer, der de mest absurde påstander får stå, mens motytringer fjernes.

Det er ikke "nettmobbing" å kritisere Sandy Lunøe for denne virksomheten. Det er kritikk, det er en del av ytringsfriheten som er en forutsetning for et åpent, demokratisk samfunn.

Sandy Lunøe står for ytringer som i beste fall kan karakteriseres som svært kontroversielle. I forhold til naturvitenskapelige kritierier er "direkte gale" et bedre uttrykk. Jeg har selv valgt å formulere "Lunøeloven".

"Det finnes ikke en påstand om vaksiner som er så gal at den ikke kan komme fra Sandy Lunøe."

De nevnte påstandene tatt i betraktning mener jeg å ha dekning for dette.

Det er også naturlig å se på de andre moderatorene på "vaksineaksjonen". En av dem er dømt i retten etter å ha framsatt ærekrenkende og løgnaktige påstander på nett. Hans påstander rammet flere navngitte personer, blant annet en kjent blogger, en kvinnelig journalist og redaktøren i Bergens Tidende, og ansatte i Human-Etisk Forbund, samt navngitte skeptikere, blant annet meg. Påstandene var vesentlig av pervers art, og vedkommende innrømmet i retten at de var framsatt utelukkende som hevn.

Også Sandy Lunøe personlig har engasjert seg i pedofilisverting av en enkeltperson, samt av Human-Etisk Forbund, blant annet inne på Vaksineaksjonens sider. Det er, på samme måte som tingrettsdommen viser, grunn til å tro at det dreier seg om en ren hevnaksjon, blant annet for forbundets kampanje "Ingen Liker Å Bli Lurt". Pedofilisvertingen har i perioder vært svært omfattende, og Vaksineaksjonen har flere aktive svertere i sine rekker.

En annen av moderatorene på "Vaksineaksjonen", som også grunnla aksjonen, har offentlig hevdet klart Holocaustrevisjonistiske synspunkter, og skrevet at Hitler var en puppet for den (jødiske) familien Rotschild. Dette er antisemittisme. Vedkommende har også hevdet en rekke konspirasjonsteorier, om 11. september, om "klimaskepsis", og han har fremmet påstander om at han kan kurerere kreft "på minst ti forskjellige måter".

Vedkommende driver en nettbutikk for alternativmedisinske produkter, og har blant annet hevdet en rekke medisinske bruksområder for såkalt "sølvvann", fullstendig uten dokumentasjon. Det er lov å stille spørsmål om slik markedsføring er innenfor lovverket.

Helsemagasinet VOF har ikke svart på min henvendelse om å få trykket et tilsvar til artikkelen. Det har heller ikke redaktøren, Dag Viljen Poleszynski gjort. Jeg har derfor valgt å publisere tilsvaret her.

For ordens skyld: Helsemagasinet VOF er ikke medlemmer av Redaktørforeningen, og magasinet, og redaktøren, kan derfor ikke innklages til Pressens Faglige Utvalg. Jeg vil tro de fleste lesere lukter lunta, og skjønner at disse aktørene ikke bør tas seriøst.


Økologisk sprøyt om sprøyting

Av: Jan Schjetne

Coop serverer økologisk svada i misvisende reklamefilm.

Du har sikkert sett den, reklamefilmen for Coop Sverige som viser hva som skjer når en familie spiser økologisk mat i 2 uker. Urinprøver før og etter eksperimentet viser at sprøytemiddelrester i familien har gått ned til nesten null.

Men hva betyr det?

Det er jo helt tydelig fra grafene i reklamefilmen at stoffene de måler, rester av syntetiske sprøytemidler, er nesten helt eliminert. Etter bare to uker med økologisk mat er det tilsynelatende ingen sprøytemidler igjen. Ingen syntetiske sprøytemidler ihvertfall. For de tester jo ikke for sprøytemidler som er tillatt i økologisk produksjon.

De aller fleste vanlig dødelige antar at økologisk mat er sprøytefri mat, men dette er langt i fra riktig. I norsk økologisk produksjon er en rekke sprøytemidler helt tillatt.

Men det største problemet med denne studien er ikke insinuasjonen om at økologisk produksjon er sprøytefri. Et større problem er at studien ikke forteller oss noe nyttig, og at den feilrepresenterer data. La meg demonstrere:

Før- og etter-verdier, graf fra videoen:

Før- og etter-verdier, graf fra videoen

Før-verdier, målt i prosent av grenseverdiene for daglig inntak:

Før-verdier, målt i prosent av grenseverdiene for daglig inntak

Ser du hva problemet er? Coop sin graf, som vist i reklamevideoen, viser sprøytemiddelrester i nanogram per milliliter, uten å sette det i forhold til noe, mens min mer rasjonelle graf[1] viser prosent av akseptabelt daglig inntak[2].

Coop har med andre ord presentert sprøytemiddelfunnene som om familien er proppfulle av giftige kjemikalier, men grafene er ikke bare feilrepresentert, det er heller ingen grunn til å tro at disse helt lovlige syntetiske sprøytemidlene er farlige for mennesker. I hvert fall ikke med disse eksepsjonelt lave verdiene.

Det er verdt å nevne at begge grafene bruker data fra rapporten som ligger til grunn for denne reklamefilmen. Coop kan med andre ord ikke skylde på at de handlet i god tro.

Denne "studien" er en studie i intetsigende, meningsløs PR-jippo for Coop sin økologiske produktlinje, og ingenting annet. Det absolutt eneste den viser er at om du kutter ut syntetiske sprøytemidler vil ikke syntetiske sprøytemidler påvises i en urinprøve.

Neste gang du går i butikken bør du spørre deg selv om du virkelig ønsker å betale høyere pris for samme vare, for forskjellene mellom økologiske matvarer og de konvensjonelle er ubetydelige.

God appetitt!

For en grundigere gjennomgang av problemene med denne reklamefilmen, kan du lese professor Torbjörn Fagerströms kommentar, og oppfølging, i Svenska Dagbladet. Om du vil lese mer om økologisk mat, vil jeg anbefale Gunnar Tjomlids artikkel "Nei, økologisk mat er ikke sunnere".

[1] Takk til Vegard Ryan for hjelp med måling i prosent av grenseverdiene for akseptabelt daglig inntak.

[2] For å fastsette akseptabelt daglig inntak (ADI) brukes NOAEL (No Observed Adverse Effect Level eller nulleffektsnivået). NOAEL er maksdosen av et stoff som ikke gir noen observert skadelig effekt, og ADI er som regel bare en hundredel av NOAEL-verdien.


Et besøk fra middelalderens tankegods

Av: Andreas Wahl Blomkvist

Forrige helg besøkte jeg studiekamerater og venner fra Jagiellonian Universitet, Krakow, Polen, hvor jeg gikk mine første tre år på medisinstudiet. Med en nesten skyfri himmel, 17.mai feiringen rundt hjørnet og en kjæreste som dro med var alt som det skulle være. Likevel, under lunsjen lørdag morgen omtrent klokken 12 ble jeg minnet om hva slags krefter som enda ligger i konservativ kristendom. Et mangfold av politimenn var allerede på plass da et demonstrasjonstog mot homoseksualitet kom på markedsplassen Rynek, Krakow sentrum. Med illustrative figurer, sitat fra paven og diverse T-Shorter var jeg nødt til å ta bilde av den tragikomiske flokken av forholdsvis yngre, dels sinte, katolikker.



Det er vanskelig å sette ord på en slik adferd. Personlig ser jeg på deltagerne som uheldige sjeler født i et miljø designet for å rane vekk evnen til å reflektere over sine meninger, selv på et banalt nivå. Det er heller ikke første gangen jeg har observert dette i min studieby. Allerede første året var jeg vitne til en kollisjon mellom homoparaden og et konservativt opptog som krevde tåregass, klubber og skjold for å ikke komme ut av kontroll (se video av lignende opptog) (1).

Juridisk sett er homoseksualitet lovlig i Polen, men deres forhold er ikke anerkjent på lik linje med heteroseksuelle og giftemål er forbudt i følge grunnloven. Man skal heller ikke se vekk fra de politiske kreftene som i 2007 forsøkte å bannlyse diskusjoner om homoseksualitet i skolen (2). Målet var å straffe alle (hovedsakelige lærere) som "promoterer" homoseksualitet eller annen "avvikende" seksualitet i utdanningssektoren. Heldigvis fikk saken både internasjonal og nasjonal oppmerksomhet og fornuften kom seirende ut.



De jevnlige protestene reflekterer verdier i det katolske miljøet som ikke hadde vært så resistent mot utvikling hadde det ikke vært for de geistlige. Kirken, med paven i spissen, gjenspeiler den siden vi kjenner så altfor godt - en kriminell gutteklubb med et historisk blodig og uforsvarlig rulleblad. Katolsk teologi vil i lang tid se på homoseksualitet som en synd på lik linje med kondombruk i AIDS rammede områder. Rasjonale er dogmatisk og uhåndgripelig, og effektene er depressive.

Å tro man har rett til å diktere hvordan andre velger å leve sine egne liv, især hvis det ikke påvirker deg på noe som helst måte, er en tullete fantasi. Som standupkomiker Jim Jefferies har sagt:

If you hate gay marriage, you know what you should do?
Don't marry a gay person (3).

Referanser

1) YouTube. Poland: Anti-gay protests cracked by the police of Krakow. YouTube 2014. https://www.youtube.com/watch?v=WoEtC2BdGgA (21.05.2015)
2) Ireland D. Poland's sweeping new anti-gay education bill. Direland 2007. http://direland.typepad.com/direland/2007/03/polands_sweepin.html (21.05.2015)
3) Zach D. Jim Jefferies - Fully Functional (Gay Marriage) HD. YouTube 2013. https://www.youtube.com/watch?v=sgwBqXQ6MPI (21.05.2015)



Exit Oddekalv

Av: Øivind Bergh

Kurt Oddekalvs voldsomme engasjement mot "geoengineering" og "chemtrails" har sjokkert og engasjert. Hva har dette med miljøvern å gjøre? Mathias Fischer skriver i Bergens Tidende: "Kurt Willy Oddekalv har ikke miljørørslens beste omdømme. Det lever han tydeligvis godt med. Men når han fremmer kunnskapsløse konspirasjonsteorier, gjør han skade på langt flere enn ham selv".

Oddekalv selv skriver på sin Facebookprofil (
sitert av Fischer):

"Jippi. Endelig fikk vi dannet i Skien en gruppe som skal jobbe med Chemtrails eller Geoenginering som det heter i dag. En gruppe bestående av forskjellige personer som er interessert i å finne ut hva det er som skjer. At det er noen som dusjer himmelen har jeg visst om i snart 15 år, etter at en fortvilet politimann kom inn til meg og bad om hjelp. Kunne ikke ta saken da, men nå er det lettere etter at staten la ut en NOU i 2009 hvor dette er beskrevet som en måte å motvirke klima oppvarmingen. Men har fellesskapet sagt at e´det er greit å stjele solskinnet fra oss alle? Nei derfor vil vi grave i sprayingen, og finne noen som må svare. Gruppen er dannet meld dere inn folkens og bli med i arbeidet eller støtt det!"

Som "bevis" for at myndighetene driver geoengineering viser han altså til en NOU (Norges Offentlige Utredninger) fra 2009 ? nærmere bestemt side 115-116 i denne rapporten.

Her beskrives såkalte "siste-utvei"-teknologier, om hva som kan gjøres hvis klimaendringene eskalerer og alle forsøk på å begrense dem ved å begrense utslipp av klimagasser viser seg sterkt utilstrekkelige. Kort sagt: hva skal menneskeheten gjøre hvis klimaendringene blir så store at selve sivilisasjonen er truet? For alle som kjenner klimadebatten er problemstillingen åpenbar. Hva gjør vi ? hvis...? Det er mange forskjellige teknologier som beskrives, men de beskrives vel og merke som muligheter, ikke som noe som faktisk gjøres i stor skala. Men det står ingen ting, absolutt ingen ting om at slike ting skal gjennomføres. Det står altså ikke noe om spraying fra fly eller noe annet. Bare at det fins noen muligheter, sånn i nødsfall, hvis alt går galt med kloden vår.


[Bilde fra The Simpsons]

Når Oddekalv her hevder at han "vet" at det sprayes kjemikalier fra fly (han har selv nevnt aluminium, barium og strontium) har han altså ikke noe grunnlag for det. Jeg vet det blir sprayet mye sier han til Bergensavisen. Når han påstår at "myndighetene" holder dette "skjult" er det altså en klassisk konspirasjonsteori: han påstår at myndighetene fører folk bak lyset i denne saken. Hvilken interesse norske og andre myndigheter skulle ha av å gjennomføre en løgn i så stor skala om denne saken, virker uklart. Det er påfallende at Oddekalv velger å henvise til en NOU som kun påpeker muligheter. For Oddekalv er det nok. Han påstår faktisk at dette "beviser" at geoengineering skjer i stor skala. Det er et voldsomt sprang mellom NOU-ens faktiske innhold, og Oddekalvs påstander om dens innhold.

Realiteten er: det foregår litt forskning på siste-utvei-teknologier. Skalaen er liten og puslete, noe som bør vekke bekymring når vi vet hvor alvorlige klimaproblemene kan bli. Det er sterke argumenter for at dette fagfeltet bør styrkes kraftig, rett og slett fordi utviklingen i utslipp av klimagasser er så deprimerende som den er.

I Norge har det vært gjort en del forskning på gjødsling av hav. Selve forsøkene gjøres i små, lukkede systemer. Tanken er at havet kan ta opp noe mer CO2. Det er ikke noe hemmelig med at denne forskningen faktisk foregår, og hva den går ut på. De som vil kan lete opp publikasjoner i den vitenskapelige litteraturen. Det finnes ingen myndigheter som fører noen bak lyset i denne saken. Det foregår ikke spraying av kjemikalier fra fly. Derimot forurenser fly ganske mye, CO2 og NOx, noe som miljøvernere burde bry seg om. Men dette er jo offentlig kjent ? og dermed uinteressant for konspirasjonsteoretikere. Norske myndigheter fører ikke noen bak lyset, og Oddekalvs påstander om at "folket ikke har fått vite sannheten" er bare galskap.

Det kan virke som om Oddekalv sidestiller sine egne utsagn med all annen omtale av geoengineering og chemtrails. Teknisk Ukeblad hadde for noen år siden en artikkel som tok til orde for at geoengineering var så usikkert at det aldri burde tas i bruk. Oddekalv uttaler på sin Facebook-side at dette må bety at Teknisk Ukeblad er like konspiratorisk som ham selv.

En annen som fremholdes som "varsler" og "vitne" er Kirsten Meghan, en tidligere ansatt i US Air Force, som har hevdet at flyvåpenet spredte "chemtrails" i stor stil. Hun er debunket temmelig grundig  En video med henne, er spredt av Oddekalvs samarbeidspartnere de siste dagene. Den er sponset av "Oathkeepers", som kan beskrives som en amerikansk høyreekstrem organisasjon, sterkt anti-føderal (anti-Washington). I Southern Poverty Law Center's (SPLC) 2009 rapport The Second Wave: Return of the Militias, skrev Larry Keller "Oath Keepers may be a particularly worrisome example of the Patriot revival." Oathkeepers interesse i saken kan man bare spekulere om, men det kan være en virkelig konspirasjon: å holde føderale myndigheter, med sine krav om klimagass(CO2)-kutt, nede.

I likhet med Oddekalv og hans følgere gjør Meghan et stort nummer av at mange analyser viser konsentrasjoner av aluminium, barium og strontium. Man overser suverent at disse stoffene er vanlige i jordskorpen, og at det ikke er noe som linker tilstedeværelsen til flytrafikk. Analyseresultater der disse stoffene er til stede blir likevel framholdt som "bevis".

På Oddekalvs Facebook-vegg er kommentarene av det friske og konspiratoriske slaget:

Kine Borch skriver:"Dem skal reflektere tilbake sollyset og unngå oppheting av jordkloden ! Pluss Mr. Rockefeller har ikke noe imot litt mennesker dør. Les ; Depopulation,NWO,bilderberguppen,frimureri osv..." Hun nevner også navnet Rotschilds og skriver "eneste private banken i USA."

Navnene Rockefeller og Rotschild er ikke tilfeldige i et konspirasjonsunivers. Begge er symboler for jødisk makt, særlig over finansene (selv om bare Rotschild egentlig er jødisk), og konspirasjonseorier der disse to familiene inngår florerer på nett. Her bør det legges til at Oddekalv selv reagerte på Borchs formulering og skrev at Miljøvernforbundet holdt seg til den første delen av hennes kommentar.

Vi kan legge merke til at Oddekalv reagerer på å bli kalt "konspirasjonsteoretiker". I følge Bergens Tidende vet ikke Oddekalv en gang hvordan ordet skrives. Når han klarer å avspore miljøvernet så til de grader som i denne saken, får han likevel tåle det. Miljøvernere bør være opptatt av reelle forurensnings- og klimaproblemer ? ikke eventyr.

For miljøvernets troverdighet er dette en skandale. Kommunikasjonsrådgiver i Norges Naturvernforbund (som selvsagt er lei av å bli forvekslet med Oddekalvs Norges Miljøvernforbund), Eivind Trædal, sa det som måtte sies på Twitter "Minner om at Kurt Oddekalv ikke skal tas seriøst, og at "Norges Miljøvernforbund" og @Naturvern ikke er det samme."

Vi kunne ikke vært mer enig.


Hvorfor blasfemiparagrafens bortgang var nødvendig

Av: Daniel Bieniek

I dagens Dagbladet kan en lese "Blasfemiparagrafen i Norge er fjerna. - Kulturelt selvmord, sier redaktør i kristenavis." For meg som er døpt og oppvokst katolsk er dette gledelige nyheter. Religion er ikke ekskludert den samme kritikken som vitenskapen jevnlig mottar, og jeg ser heller ingen gode grunner til at den skal være det.

Med polske foreldre som fikk statusen FN-flyktninger var min barndom preget av relativt mye katolisisme. Min vennekrets besto også av flere ikke-vestlige personer som hadde andre religioner. Tall fra 2001 viser at hele 95% av den polske befolkningen er katolske. Videre har innvandring fra blant annet Polen sørget for en rekordvekst av katolikker i Norge. Dette for meg resulterte i blant annet midnattsmesser hver julaften og besøk i kirken hver søndag. I takt med økt alder og mot konfirmasjon ble etterhvert månedlig lørdagsskole inkludert. Dette kom sammen med jevnlige søndags-undervisninger, helt fra tidlig barndom.

Dette genererte mye undervisning og tolkning av bibelen. Det var strengt forbudt å komme med kritiske spørsmål rundt aspektene. Samtidig presterte min mor å kjøpe en naturfag-bok til meg utenom skolen. Hun ønsket å stimulere min fantasi og boken var beregnet på barn med relevante tegninger. Ble utrolig fascinert av hvordan den diskuterte alt fra øko-systemet, til hvordan regnbuer sees slik det sees samt en introduksjon av evolusjon-biologien. Alt dette sto i en meget sterk kontrast til bibelen og minnet stadig mer om en indoktrinering. Hvorfor ble jeg presentert så to radikalt forskjellige ståsteder for læren om livet?

Så en gang i løpet av overgangen fra barn til ungdom spurte jeg lærerinnen vår, en eldre nonne noen spørsmål og fikk beskjeden "[..]en ikke skal stille spørsmåltegn til bibelen". Naive barnet som jeg var tok jeg med Tellus-boken for å underbygge min sak. Resultatet? Et brev hjem fra "Vår Frue Kirke - Den katolske kirke" signert av både prest og nonne - kirken var bekymret og i brevet kom også den symbolske straffen: "Ekstra-bønner". Dette selvsagt, kom i tillegg til skriftemålene som i seg selv var direkte ubehagelig.

Et spesielt tilfelle var når presten spurte "Hva galt jeg hadde gjort", hvorav svaret var "Ingenting". Dette ble tolket som et løgn fra presten som resulterte i en oppdiktet historie at jeg hadde plaget min tvillingbror. Straffen ironisk nok for "løgnene" ble nok engang aften-bønner. Summen av det hele endte med en stadig mer rebelsk oppførsel på søndag-skolen med et lite opprør som hovedresultat. Etter konfirmasjonen har jeg enda til gode for å sette min fot i kirken. Ei heller har jeg planer.


[Illustrasjon av Faraz Aamer Khan]

I etterkant er jeg glad for denne erfaringen, min opplevelse av kirken og bibelen; dens statiske og dogmatiske tankegang endte opp med at jeg i dag er en "religions-kritiker". Dette stimulerte også min interesse for naturvitenskapen og jeg fikk blant annet Richard Dawkins som et forbilde. Etter mitt synspunkt kan en være et fantastisk menneske uten at det må være forankret i noen religion. Med full støtte fra mine katolske foreldre, som i dag innrømmer at det hele var mer forankret i tradisjon enn fornuft.

I dag holder jeg på med en mastergrad i ernæring og innen vitenskapen kan aspekter fint kritiseres uten at ordet blasfemi kommer opp. Det er slik vitenskap går videre, den skiller tro og følelser og ønsker til enhver tid å gi en best mulig beskrivelse av virkeligheten, sli vi forstår den.

Det gjør ikke religion og derfor ønsker jeg innføringen velkommen.


Les mer i arkivet » August 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits