Islamofobi: Folkefiendens fiende

Av: Preben Dimmen

Lik som Ibsens sunnhetsbad i En folkefiende har det norske folk funnet seg et nytt basseng, denne gangen i form av en kneblende tankegang som søker politisk korrekt konformitet. Enkelte tanker skal ikke ytres, enkelte tanker skal ikke tenkes. Hva er islamofobi? Jo, i følge én definisjon er det «fordommer, hat eller irrasjonell frykt mot islam og muslimer». En ladet definisjon som er latterlig generaliserende. Personlig mener jeg det er rett av meg å hate en ideologi som undergraver de mest elementære menneskerettigheter og sunn fornuft. 

Det er en religions våte drøm å kunne indirekte stemple sine kritikere som rasistiske høyreekstreme med et irrasjonelt hat. Holdninger jeg ser blant den yngre generasjon reflekterer velmente intensjoner om å lage et varmt samfunn. Dog er jeg ikke fullt så sikker på om en forenklet kategorisering av meninger er verdt en svekkelse av ytringsfriheten, og heller ikke om det er den beste måten å nå målene sine på.

Dikotomiske som vi er, tenker vi til og med svart-hvitt når vi kritiserer svart-hvitt tenkning. Det har blitt slik at kritiserer man islam - kritiserer man alle muslimer. Og kritiserer man alle muslimer, blir man plassert i samme bås hvorhen rasister og sentimentale nettkrigere befinner seg. Dette må det bli slutt på! Hver kritikk må sees i forhold til dens kontekstuelle og faktiske innhold, ikke hvilken kategori den tilsynelatende hører til. I et liberalt fellesskap har vi ikke råd til triviell politisk korrekthet, ei heller å la enkelte idéer skaffe seg immunitet mot kritisk analyse.

Vi lever i et samfunn som er produktet av idéhistoriens antikk, renessans, og opplysningstid; et samfunn som var styrt av religiøse tankesett, men som nå har gått gjennom omfattende reformasjoner og oppgjør. Idéene som har oppstått gjennom disse periodene har gjort det mulig å oppnå rettigheter for kvinner, homofile, samt en rekke andre grupper av mennesker som tidligere var diskriminert og undertrykt. La oss ikke glemme våre privilegier, for dette vil føre til deres, og våres, tap.

Ytringsfrihet, religionsfrihet, demokrati, sekularisme, humanisme; retten til å mene, tenke, føle, handle, tro, og leve. Verdiene vi er så stolte av er nå under angrep. Det har de alltid vært, og det vil de alltid være. Ikke ta de for gitt. Vi må stå opp mot totalitære og autoritære ideologier, farlige idéer som må (i alle fall internt) kunne bekjempes med satire og intellektuell ærlig debatt. Å la visse tankesett få gå uimotsagt er en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten. Det er ikke bare fascistiske elementer innen islam som gjør den såpass truende, det er måten vi har begynt å se og behandle denne ene troen på.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits