Oppskrift på Utroskap

I kjølvannet av de forferdelige angrepene i Paris, har ikke uventet ført til en bølge av hatefulle ytringer mot muslimer (og selvfølgelig også konspirasjonsteorier i fleng, men de skal jeg ikke ta for meg i denne artikkelen). Det har vært de vanlige sinte innleggene av typen «og nå skal vi importere flere av dem??», men også angrep av typen «Hvorfor blir ikke dette fordømt av de som kaller seg «moderate» muslimer?» med påfølgende krav om at dette umiddelbart blir fordømt - til tross for at Islamsk Råd var blant de første til å fordømme terrorhandlingen. Riktignok er det også slik det burde være; handlingen ble utført i navnet til religionen de representerer, så at de fordømmer handlingene skulle bare mangle. Men det tar ikke bort fra at de som krever at disse handlingene blir fordømt av muslimer, ikke vet hva de snakker om.

Verden kan slik jeg ser det fra nå ta tre retninger: Den første er stadig strengere lovgivning og mer fokus på islam som problematisk, der stadig flere ser på bare det å være muslim i seg selv er mistankegrunnlag. Den andre retningen blir stikk motsatt ? nemlig å la frykten for vold diktere samfunnsendringer i den andre retningen. I dette tilfellet lar man religiøse friheter gå på bekostning av andre sosiale friheter som ytringsfrihet. Og det tredje - det jeg håper vil skje - er at man aktivt går inn for å redusere stigmatiseringen rundt det å være muslim, og gir opplæring i demokrati, menneskerettigheter og viktigheten av disse. Problemet er at den tredje veien er den vanskeligste å ta. Den krever mot, midler og mannskap.

Jeg kommer ikke til å gå inn på hvorfor scenario #2 er problematisk. For liberale, rasjonelle mennesker er problemet med en teokratisk tilnærming til samfunnet åpenbart. Men problemet med det første scenariet er kanskje ikke like åpenbart. Problemet er nemlig ikke «bare» at det å stigmatisere mennesker basert på etnisitet eller religion er moralsk forkastelig. Ei heller er det «bare» snakk om potensielle brudd på menneskerettigheter. Først og fremst handler det faktisk om at man ved å følge denne linjen vil forårsake mer av den terroren man ønsker å forhindre.

En god venn av meg var i et forhold der han konstant ble overvåket og beskyldt for å være utro. Hver gang han var ute med venner, fikk han telefoner hver halvtime fra sin «bedre» halvdel. Hver gang han kom hjem, luktet hun på ham for å kjenne etter om han hadde en annen jentes parfyme på seg. Det gikk så langt at han sluttet å gå ut helt for å slippe krangling hjemme - og til slutt tok det (heldigvis) slutt. Uten at han var utro. Men han var på nippen flere ganger, fordi når han konstant ble beskyldt for å være utro, var ikke veien lang til å tenke «når hun tror at jeg er utro uansett, hvorfor ikke bare være det? Hvilken forskjell vil det utgjøre?». Svært mange som er i tilsvarende forhold, vil til slutt velge å være utro.

Dersom vi som respons til terroren i Paris i stadig større grad mistenkeliggjør alle muslimer, vil vi risikere en liknende effekt; jo mer mistenkeliggjort man blir for noe man ikke kan kontrollere, jo mer frustrert - og til slutt sint - vil man bli. Og jo lettere blir det for grupper som Daesh å rekruttere blant vestlige muslimer. Det er viktig å forstå at dette ikke på noen måte forsvarer hverken utroskap eller vold. Min kamerat valgte å ikke være utro, og er glad for det i dag, og til syvende og sist må man ta ansvar for sine egne handlinger. Disse menneskene er selvfølgelig helt og holdent også ansvarlige for sine egne valg, og de voldelige metodene de benytter vil aldri kunne forsvares, men vi kommer ikke bort fra det faktum at en ekstrem stigmatisering av en hel folkegruppe vilføre til at flere tar feil valg.

Forfatteren har valgt å være anonym.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits