Som Fanden leser Hitchens

Hitchens

Av Jonas E. Hollund og Dane Lundberg 

Det er ikke noe nytt at ateister blir tillagt siste liten-omvendelser og konverteringer etter sin død. Espen Ottosen skriver seg inn i denne suspekte tradisjonen.

Det er mye å sette fingeren på i Ottosens vaklende forsøk på å fremstille Christopher Hitchens, vel og merke over fem år etter hans død, som en slags ateistisk tvilende Thomas. Ottosen går langt i å hevde at den britisk-amerikanske polemikeren mot slutten av sitt liv ble så besnæret av kristendommen at han forlot posisjonene han inntok i God is not Great

En oppsiktsvekkende påstand, som krever bedre dokumentasjon enn den Ottosen legger frem her. La oss ta en nærmere titt på utsagnene hans.

At Hitchens' motvilje mot Kristendom stammer fra hans oppvekst som kostskoleelev i England  stemmer ikke. I utallige debatter, kronikker og bøker gjentok Hitchens at han mente alle religioner var iboende like farlige fordi de gir avkall på individets kritiske fakulteter. Hvordan Ottosen har fått det for seg at Hitchens ble ateist som 15-åring hadde også vært interessant å vite, da hovedpersonen selv til stadighet refererte til en i overkant religiøs naturfagstime han opplevde som niåring, som sitt første møte med skeptisisme.

Hitchens mente at religion kun er en annen form for totalitær tanke som frarøver mennesket sin evne til å rasjonalisere og stille kritiske spørsmål. All institusjonalisert totalitarisme, ikke bare den representert av den katolske kirke, er ifølge Hitchens farlig og må utfordres.

Hitchens leste alle slags religiøse tekster, mer detaljert enn de aller fleste av oss, og han brukte mesteparten av livet sitt på å tydeliggjøre det han anså som ondskapsfullt i dem samt hvilke konsekvenser de har hatt og fortsetter å ha.

Dette er ikke et syn som ble radikalt endret fordi han kom overens med Larry Taunton. Hitchens debaterte flere ganger også John Lennox, som han også hadde et svært godt forhold til uten at det endret hans syn på religion (listen over kristne Hitchens respekterte dypt er lang, men vi kan nøye oss med å nevne to såpass forskjellige folk som Douglas Wilson og Francis Collin).

Ottosen evner visst rett og slett ikke å ta innover seg at det å ha respekt for meningsmotstandere ikke nødvendigvis tilsier at man er enig i budskapet deres.

Å si at Hitchens foretok en politisk «høyresving» er i beste fall misvisende. I sin utrettelige kamp mot det totalitære støttet han det han anså som en frigjøring av Irak fra den sadistiske diktatoren Saddam Hussein, hvilket gjorde at flere liberale i vesten kritiserte ham for å alliere seg med Bush-regjeringen, og anklager om såkalt neo-konservatisme. Men Hitchens definerte seg selv aldri som konservativ av noe slag, og denne formen for intervensjonistisk tenking på venstresiden er godt representert av andre tenkere som f.eks Nick Cohen og Oliver Kamm.

At Hitchens betraktet kristne fundamentalister som per definisjon mindre farlige enn muslimske, stemmer rett og slett ikke. En av hans siste debatter var mot Tony Blair, der spørsmålet var hvorvidt Kristendommen er bra eller dårlig for verden. I denne nesten to timer lange debatten var Hitchens krystallklar på at han anser også kristendommen som iboende farlig, på lik linje med f.eks Islam.

I en enda tidligere debatt med Stephen Fry og den britiske politikeren Ann Widdecombe formulerer han sitt syn på diverse religioner som «forskjellige glimt av den samme usannheten». Lite forskjellsbehandling å spore å her, med andre ord.

Videre insinuerer Ottosen at Hitchens allierte seg med den kristne høyresiden i USA når det kommer til spørsmålet om abort. Sannheten er at han var for å opprettholde dommen fra Roe Vs. Wade, og var en sterk kritiker av den kristne høyresidens avholdenhetskampanje. En av hans argeste appeller ble fremprovosert av Mor Theresa og den katolske kirkens sammenligning av kondomer med abort, og selv om han uttrykte et personlig ubehag med abort tok han aldri til orde for å forby det.

Det er, tro det eller ei, ingen selvfølgelighet at alle ateister deler samme oppfatning om alt.

Avslutningsvis kan vi også konstatere at Ottosen totalt feiltolker begrepet om "to bøker". Foruten at det finnes en ganske innlysende forskjell på privat og offentlig sfære, var dette et begrep Hitchens brukte om hvordan han under studietiden kunne balansere tilværelsen som politisk raddis med nettverket han knyttet blant Englands kulturelite.

At Hitchens var en sammensatt person har Ottosen utvilsomt rett i. Men ved å å nytolke han i den retning at han på sine siste dager gjorde retrett i sin anseelse av kristendommen, har infolederen i Misjonsambandet tatt seg bibelske mengder med vann over hodet. Som Hitchens selv påpekte ved en rekke anledninger: Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Og der har Espen Ottosen stadig en jobb å gjøre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits