Déjà-vu i terror-debatten



Av Nils Inge Graven

Den velkjente déjà-vu følelsen gjør seg nå som vanlig bemerkbar, og da tenker jeg ikke på den uhyggelige terroren som igjen har rammet så uendelig kynisk og hensynsløst, men på den fullstendig tafatte debatten som venter oss i etterkant. Joda, vi kommer til å oppleve noen intellektuelle gullkorn og treffende refleksjoner innimellom, men jeg kjenner allerede duften av endeløs handlingslammelse, slik den alltid melder seg i kjølvannet av slike episoder.

Alle de samme gamle kjepphestene kommer frem i løpet av de neste dagene, og de vil nærmest blokkere fullstendig for en konstruktiv debatt om hva som kan gjøres annerledes fremover. Mens noen bare monomant vil diskutere "muslimer", "kultur" og "islam", vil andre være manisk opptatt av å beskytte mot reell og hypotetisk "islamofobi", og aller mest vil de diskutere hverandre, ikke terroristene og deres sympatisører eller tilretteleggere. Knapt noen kommer virkelig til å ta ansvar for at noe blir gjort.

Selv mener jeg at langt mer fokus må rettes mot det ideologiske omlandet til terroristene. Det er der man åpner for det i stor grad selvvalgte utenforskapet. Det er der det argumenteres for et idealsamfunn slett ikke så ulikt det jihadistene står for. Man er bare litt uenige om virkemidlene for å komme dit. Det er der konspirasjonsteoriene og fordommene mot vesten florerer i et nær ufattelig omfang, og gir rik grobunn for ekstremistenes propaganda. Det er der paranoiaen har slått så til de grader rot at selv en moderat skikkelse som Bushra Ishaq skriver tekster som får det til å høres ut som om alle muslimer i Norge svever i kontinuerlig livsfare.

Salafistene i IslamNet og Norges Unge Muslimer, eller også i en rekke norske moskeer, møter knapt ideologisk motstand, selv når de åpent samarbeider med noen av klodens verste hatpredikanter. Og nei, det holder ikke at en spak Lysbakken stilte opp mot Qureshi på radio eller at ARS skrev en brysk kronikk for flere år siden. Eieren av Kuben Yrkesarena trodde salafister var "fine folk". Han visste rett og slett ikke hva han sto ovenfor. Hvordan er det mulig at slike miljøer ikke er langt mer uglesett?

Hvorfor reagerer vi ikke minst like sterkt på slike miljøer som vi gjør på Odins patetiske soldater, HRS, SIAN, Pegida og whatever? Hvorfor gjør vi ikke rekrutteringen deres litt, nei langt mer krevende? Bør det ikke være påregnelig med unison fordømmelse når det forfektes uhyrlige tanker som at apostater, homofile og utro kvinner skal henrettes i et "idealsamfunn"? Bør ikke religiøs herrefolksideologi møte samme tydelig avvisende respons som selv milde former for rasisme med den største selvfølge gjør?

Vi snakker her om store, organiserte grupperinger, og de bidrar i betydelig grad til at samfunnet spaltes, for ikke å snakke om alle lidelsene de mest sårbare i disse miljøene utsettes for. Så hvor blir det av dem som hoier "Ingen fuckings salafister i våre gater"? Hvorfor er det slik at patriarker som tvangsgifter, slår, truer og/eller kjønnslemlester sine døtre tilsynelatende har mindre å frykte av kritikk og motstand enn den jevne Minerva-sympatisør? 

Det er en helt absurd situasjon vi har havnet i når imamer (og et hundretalls andre reaksjonære religiøse) kan hylle terroristiske drapsmenn utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo, uten at det har noen som helst konsekvenser for de rause statlige utbetalingene til vedkommendes moske, og med så lite kritikk at imamen eller de fleste andre vel knapt registrerer noe som helst av den. Dette er fullstendig uholdbart.

Vi må motarbeide slike destruktive miljøer, og vi trenger slett ikke å gi opp frihetsprinsippene våre, slik enkelte samfunnsdebattanter oppfordrer til. Det holder lenge om vi benytter oss av legitime, demokratiske virkemidler, men da får vi pokker også ta dem i bruk og ikke vente med å ta det sårt tiltrengte oppgjøret med radikale krefter til en passende anledning i en hypotetisk fremtid hvor all fremmedfrykt er utryddet. That ain't gonna happen så lenge vi i stor grad lar slike krefter ture frem, og da har vi jo i grunnen bare funnet en ufeilbarlig oppskrift på evig handlingslammelse.

Belønningen for den ser vi hver dag i fremveksten av radikale krefter over store deler av kloden, både de religiøse og motkreftene de trigger ute på høyrefløyen. Det er på høy tid at vi slutter å finne påskudd for å skyve oppgjøret foran oss. Vi kan alle gjøre en forskjell. Vi har et felles samfunnsansvar. Den ideologiske giften må ikke få slå rot, så globale og lokale premissleverandører for dette tankegodset må endelig få passet sitt påskrevet.

"It's a no-brainer that once Islamist extremism is curtailed, anti-Muslim bigotry will be gradually snuffed out in synchrony." (Kunwar Khuldune Shahid)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits