Hva skal til for at du tror meg?

Av Andreas Wahl Blomkvist

"Hello my dear Aysel
My love, my life. My beloved lady, my heart. You are my life. 

First of all, I want you to believe truly, and really take care that I love you from all my heart. You should not have any doubts about that. I love you and I will always love you, until eternity. I don't want you to get sad I live somewhere else where you can't see me and can't hear me, but I will see you and I will know how you are. And I will wait for you until you come to me. Everyone has his time and will go then. I am guilty of giving you hope about marriage, wedding, children and family. And many other things.

I am what you wish for, but it's sad you must wait until we come back together. I did not escape from you, but I did what I was supposed to. You should be very proud of me. It's an honor, and you will see the results, and everybody will be happy. I want you to remain very strong as I knew you, but whatever you do, head high, with a goal, never be without goal, always have a goal in front of you and always think, "what for." 

Remember always who you are and what you are. Keep your head high. The victors never have their heads down! Hold on to what you have until we see each other again. And then we will live a very nice and eternal life, where there are no problems, and no sorrow, in castles of gold and silver and, and, and... I did not leave you alone. Allah is with you and with my parents. If you need anything ask him for what you need. He is listening and knows what is inside you.

Our prophet said: "He is a poor man, who has no wife and she is a poor woman, who has no man." I will pick you up anyhow and if you marry again, do not have fear. You know, I don't like all men. Think about what you are and who could deserve you. 

I hug you and I kiss you on the hands. And I thank you and I say sorry for the very nice, tough five years, which you spent with me. Your patience has a price?. God willing, I am your prince and I will pick you up."

Som en leser av det overstående brev får jeg en underlig blanding av kjærlighet og dedikert overtro. En synkronisert symfoni av mening, kjærlighet og overtro er - som vi skal se - noe av det farligste som finnes. Blandingen kan bli en pervers sammensmeltning av noe det beste livet har å tilby - kjærlighet, mening og samhold - med en ukritisk dedikasjon til en falsk metapolitisk sak. 

Det kan bli en nedverdigelse av det eneste livet vi vet vi har til fordel for livet som angivelig skal komme. Livet har blitt til et springbrett for det neste. Et kort, men viktig, øyeblikk før evigheten. Det du kjemper for i dette livet bestemmer hvor langt fjæren på springbrettet flytter deg inn i det neste. Det er enten fra religiøse eller pseudoreligiøse ideologier vi får slik overtro. Noen ganger harmløst. Andre ganger dødelig. Sistnevnte var tilfellet for mannen som skrev kjærlighetsbrevet ovenfor, hvilket avsluttes slik:

"See you again!!

Your man always
Ziad Jarrah
9/11/2001"

Den dagen kapret Jarrah, sammen med 18 andre dedikerte muslimer, fire fly og sendte seg selv og nærmere 3000 sivile til døden. Siden det har det utrolig nok vært spekulasjoner omkring hvorvidt de visste de skulle dø. Disse spekulasjonene finner sitt frø fra den opplyste verden sin manglende vilje til å fortsatt tro at det går - med slik brennende sikkerhet - å tro på paradiset. Distribuert til alle flykaprerne denne dagen var et sett med håndskrevne instrukser, formaninger og oppmuntringer. Fra disse gjenstår ingen tvil om at de visste hva som ville skje. Første punkt lyder:

"Vow to accept death, renew admonition, shave the extra hair on the body, perfume yourself and ritually wash yourself."

Disse notatene rådet om grundige forberedelser lik den Profetens følgere forberedte seg til kamp, tolv århundre før. Det er vanskelig å forestille seg hva slags dedikasjon som skal til for å ofre seg for Profetens ord på denne måten. 

Siden 9/11 har det forståelig nok vært et politisk og forskningsorientert løft for å forstå og forebygge radikalisering og terrorisme. Til tross ble 8886 mennesker, ifølge World Incidents Tracking System, massakrert av sunni ekstremister i 2011. Dette utgjorde omtrent 70% av alle terrorrelaterte dødsfall dette året. Dette er en langt større andel enn andre grupper av terrorister, inkludert Breiviks likesinnede. I nyere tid talte The New York Times 247 drepte menn, kvinner og barn fra islamistisk terror på bare to korte uker i mars. 

Det foregår med andre ord et usammenlignbart globalt opprør med terror fra islamister og den frie verden strever etter å forstå hvordan den best skal beskytte sine borgere - muslimer som ikke-muslimer.

«Know your client» var det første av ti råd Lorenzo Vidino, spesialist på islamisme, formulerte til amerikanske myndigheter etter en gjennomgang av europeiske programmer rettet mot radikalisering. Enkelt i teorien, særdeles vanskelig i praksis, spesielt med moderniteten som det psykologiske utgangspunkt. Altfor lett faller akademikere og skribenter i fellen for å projisere sine egne kulturforankrede forestillinger - godt farget av politikk - på dynamikken de ønsker å forstå. «Særlig den muslimske fundamentalismen mangler det norske samfunn og intellektuelle forutsetningen for å forstå,» fastslår professor i utviklingsstudier, Terje Tvedt. 

Dette har etterlatt en blindsone. For eksempel, Usman Rana hevder å ha sett en trend fra den siste tids terroraksjoner. Han skriver de er "seksuelt frustrerte unge menn med psykiske problemer." For ham har terroristene "fascinerende lite religiøs livsførsel" og er "religiøse nybegynnere." Rana trekker frem den "antimuslimske franske sekularismen" og så klart irak-krigen som viktige forklaringer. Disse er omtrent like lite viktig som de er sviktende. Hvor stort problem har terror vært i Øst-Europa, tross dere egen 'antimuslimske' holdning? Og hvorfor var bølgen av vold og selvmordsangrep under irak-krigen så uproposjonalt herjet mellom sunni og sjia muslimer, og ikke mot selve koalisjonsstyrken? Og i hvilken forstand skal det hjelpe en muslim å bokstavelig talt hakke løs på homofile, apostater og Yazidi folket i Midtøsten, hvis den virkelige forbryteren er vestlig hegemoni og deres fremmedfrykt?

Ranas tanker er ikke irrelevant, men mangler verdensbildet til den hengivende islamist - selve narrative. Det var også dette som manglet når moderniteten så flyene dundre inn i World Trade Centre i 2001 - før Irak, Afghanistan eller dronekrig. Jeg forstår dog godt hvorfor så mange debattanter tenker i disse baner. For hvordan kan mennesker bli terrorister med mindre de er psykologisk ustabile, fremmedgjort og fulle av klagemål mot vesten? Hva slags type psykologi - om ikke 'syk' - kan la seg appellere av den Islamske Stat (IS) sine voldshandlinger, lokale blodbad og religiøs sanksjonerte henrettelser? Og det er nøyaktig dette som er deres rekrutteringsmateriell for tusenvis i den muslimske diaspora. Dette er rekrutteringsvideoer som virker (sic.). Tro det den som kan. 

Som beskrevet i Lawrence Wright sin bok, The Looming Tower, kunne jihadister under den sovjetiske invasjonen av Afghanistan gråte av sjalusi overfor sine falne brødre på slagmarken. De var så heldige å bli martyrer. Sjeiker kunne vandre midt under en storm av kuler og ild mens de hemningsløst siterte Koranen i håp om å få en velsignet adkomst til Allahs rike i slutten av Ramadan. (Tittelen, The Looming Tower, refererer til 'tower of lofty' i Koranen 4:78 "Wherever you may be, death will overtake you, even if you should be within towers of lofty construction," hvilket Osama Bin Laden skal ha gjentatt tre ganger på et bryllup rett før 9/11.)

Denne forferdelige blandingen av religiøs dedikasjon og krig - jihadisten sitt stempel - har eksistert i lang tid. Ja, faktisk før Israel eksisterte eller USA hadde medgått i et eneste felttog utenlandsk. Tusenvis av europeiske og amerikanske handelsskip i Middelhavet var på 1700-tallet mål for piratvirksomhet fra Beriberistatene. Over en million skal ha blitt kidnappet, fengslet og gjort til slaver. Skjæringspunktet for denne virksomheten var Tripoli. I et resultatløst forsøk på å finne kompromiss med Tripoli hadde Thomas Jefferson følgende å rapportere fra sitt møte med deres Ambassadør, Haji Abdul Rahman Adja, i 1786:

"The ambassador answered us that [their right] was founded on the Laws of the Prophet, that it was written in their Koran, that all nations who should not have answered their authority were sinners, that it was their right and duty to make war upon them wherever they could be found, and to make slaves of all they could take as prisoners, and that every Mussulman who should be slain in battle was sure to go to Paradise." 

Selvfølgelig, tidens tak endrer de religiøse ideologiene i takt med virkemidlene som benyttes. Men, jihadisten sitt tankesett har lenge vært det samme og er ikke et symptom på psykopatologi eller frustrasjon mot vesten. Det er en ekstrem dedikasjon til en eldgammel tradisjon. Å forstå deres verdensbilde krever at vi fullstendig forlater vår habituelle måte å forstå verden på. Blant vestlige myndigheter, intellektuelle og til og med akademia, har det vært en bemerkelsesverdig fravær av å lytte til hva terroristene oppgir selv som motivasjon. Dette har blitt påpekt av mange anerkjente forskere, som Jessica Stern, Roger Griffin og Alex Peter Schmid.

I sitt siste nummer av Dabiq har IS en artikkel med navnet Why We Hate You & Why We Fight You. Det er en lang lesing med nok av referanser til hellige skrifter. For vårt formål er det nok å gjengi det tre første svarende til tittelen: 

"1. We hate you, first and foremost, because you are disbelievers; you reject the oneness of Allah - whether you realize or not - by making partners for him in worship, you blaspheme against Him, claiming that He has a son, you fabricate lies against His prophets and messengers, and you indulge in all manner of devilish practices. (...)
2. We hate you because your secular, liberal societies permit the very things that Allah has prohibited while banning many of the things He has permitted, a matter that doesn't concern you because you separate between religion and state, thereby granting supreme authority to your whims and desires via the legislators you vote into power. (...)
3. In the case of the atheist fringe, we hate you and wage war against you because you disbelieve in the existence of your Lord and Creator."

Mot slutten nevner IS vestens krig mot 'islam' med henvisninger til fly- og drone-angrep. På overflaten rimer dette godt med tankegangen til Rana, Pål Steigan og Aslak Sira Myhre som ser på vestens ugjerninger som de viktige årsakene til terroren. Men, som IS skriver videre: 

"What's important to understand here is that although some might argue that your foreign policies are the extent of what drives our hatred, this particular reason for hating you is secondary, hence the reason we addressed it at the end of the above list. The fact is, even if you were to stop bombing us, imprisoning us, torturing us, vilifying us, and usurping our lands, we would continue to hate you because our primary reason for hating you will not cease to exist until you embrace Islam."

Selv "eksperter" kan slite med å sette seg inn i et slikt tankesett. Den dype hengivenhet til regelrett overtro er hovedsakelig en historisk skygge fra middelalderen i den opplyste verden. En slik akademiker, som deler blindsonen til Usman Rana og benyttes som kilde for hans egen misforståelse, er Scott Atran. Atran skal blant annet ha sagt at ingen muslimske terrorister egentlig tror på paradiset.

Rana og Atran er i godt selskap med andre 'psykoanalytikere' som tydeligvis vet bedre enn ekstremister selv hvorfor de velger å handle som de gjør. Det er innvilget at de færreste vet om de bakenforliggende årsakene som brakte dem til den anliggende virkelighetshorisonten. 

Men uten virkelighetshorisonten, selve rasjonale for dehumanisering, så forsvinner dehumaniseringen. 

Hva enn som ledet en jihadist til å tenke i de ekstrem-ideologiske baner, så er det likevel disse banene som former veien for videre handling og adferd. De blir klokkeverket som terroristen opererer i. Når Scott Atran kategorisk avviser at muslimske ekstremister tror på det de sier de tror på, så påstår han samtidig at de 'dikter opp' et falsk rasjonale for å utøve sin vold. 

Snodig er det at selv et kalkulert kaldblodig selvmord i selvsikkerhet over sin egen sak og overbevisning ikke er nok til å overbevise folk - som Atran, Rana eller Robert Pape - om deres ideologiske og metapolitiske hengivenhet. 

For Atran og Rana må fokuset være andre faktorer, som psykopatologiske og sosioøkonomiske. Dels fordi tankesettet er så fjernt for dem, og dels fordi islamistens ideologi er religiøst gjennomsyret og dermed noe politisk ubehagelig. 

Med de kommende delartiklene skal vi parallelt med resultatene til forskningsarbeid ved International Centre for Counter-Terrorism utforske radikaliseringsprosessen og den fanatiske religiøs-ideologiske overbevisningen som følger med.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits