Hatet mot vesten - årsak eller symptom?


© Pat Horsley

Dette er del to i en tre delers artikkelserie. Første var "Hva skal til for at du tror meg?" av Andreas Wahl Blomvist

I siste nummer av Dabiq (IS sitt magasin) finner vi historien til en kvinne med en tilsynelatende normal kristen barndom i Finland. I løpet av oppveksten følte hun aldri at kristendommen gav særlig mening. Hun opplevde i stedet en slags halv-seriøs, dels hyklersk, holdning til religiøse doktriner. Hengivenheten var fraværende og svarene på de  eksistensielle spørsmålene var alt annet enn tilfredsstillende. Så fant hun islam. Og som ordet bokstavelig talt betyr kunne hun underkaste seg en høyere makt som hun allerede visste var der. For hun ba til skaperen, men visste ikke hvem det var. Før nå.

Hun giftet seg med en muslimsk mann og ble involvert i misjonsarbeid. Mannen introduserte henne for jihad og viktigheten av trosbekjennelsen ble framtredende. Frøet for radikalisering var sådd. Senere ble hennes mann arrestert for terroranklager. Dette var - ifølge hun selv - det beste som kunne skje. Hennes øyne ble åpnet for hijrah (emigrere til islam sitt land). Det spilte ingen rolle at IS massakrerte og forfulgte tusener av mennesker. ("The end justifies the means," som det heter.) Når Abu Bakr al-Baghdadi proklamerte kalifatet var det ingen tvil hvor de skulle reise. Kvinnen beskriver sitt liv i IS:

«I can't even describe the feeling of when you finally cross that border and enter the lands of the Caliphate. It is such a blessing from Allah to be able to live under the Caliphate. (...) Life in the Islamic State is such a blessing. You face difficulties and hardship, you're not used to the food or the change of life, you may not know the local language, you hear bombings and the children may get scared, but none of that takes away from the gratitude you have towards Allah for allowing you to be here.
Also, unless you're living here you don't realize what kind of life you had before. The life here is so much more pure. When you're in Dar al-Kufr (the lands of disbelief) you're exposing yourself and your children to so much filth and corruption. You make it easy for Satan to lead you astray. Here you're living a pure life, and your children are being raised with plenty of good influence around them. They don't need to be ashamed of their religion. They are free to be proud of it and are given the proper creed right from the start. After four months of us being here, my son was martyred, and this was yet another blessing. Every time I think about it, I wonder to myself, If I stayed in Dar al-Kufr what kind of end would he have had? What would have happened to him? Alhamdulillah, he was saved from all that, and what could be better than him being killed for the cause of Allah?»


Historien over forteller oss om en radikaliseringsprosess som lett blir oversett. Den forteller om veien til en fanatisk religiøs overbevisning uten at personen selv blir voldelig. Som påpekt i litteraturgjennomgangen om radikalisering til den kjente forskeren Alex Peter Schmid, leder ikke denne veien nødvendigvis til ekstremisme og vold. Den gjør deg ekstremt overbevist om et tankesett eller en sak som farger alle aspekter av livet. Hvilke farger avhenger av tankesettet.

Forsøk å forestille deg hvor annerledes og fjern en slik virkelighetsforståelse er for deg. Hva skal til for du opplever tapet av din sønn eller datter som en velsignelse og det beste som kunne skjedd ham eller henne? Sannelig mer enn noen rasistiske bemerkninger på bussen (som noen ser ut til å tro), lite penger eller fordi dine trosfeller behandles dårlig i Midtøsten. Og sannelig mer enn fremmedfrykt fra nordmenn, eller finner. Som kvinnen beskriver til slutt:

«(...) because what you're going to gain after embracing Islam is better than anything you might lose or sacrifice.» (min kursivering)


Å omfavne islam på denne måten er for individet en spirituell reise fylt med mening. Materielle goder, trygghet og muligheter i dette livet blir en enkel ofring. For mannen er det en ekstra fordel. Han blir den ultimate alfa med våpen, sexslaver og dominans over kvinnen. Et spirituelt geni med et hemmelig militært oppdrag fra skaperen selv.

Terrorforskeren Jessica Stern har i sine dybdeintervjuer beskrevet muslimske terrorister som 'spirituelt intoksikert'. Fylt med mening i livet har den fanatiske religiøsideologiske overbevisningen gjort de til brikker i et kosmisk spill mellom de onde og de gode. Denne dikotomiske virkelighetsfjerne metapolitikken kjennetegner mange terrorister, grundig beskrevet i Roger Griffin sin bok, Terrorist Creed. Dette er kvintessensen for rasjonaliseringen av vold i deres virkelighet.

Den anerkjente terrorforskeren Alex Peter Schmid har på vegne av International Centre for Counter-Terrorism ved The Hauge gjort en grundig litteraturgjennomgang av radikaliseringsprosessen, med fokus på islamistisk terror. Med forbehold om den begrensede kunnskapen som er tilgjengelig har Schmid kommet frem til noen punkter som det er mer eller mindre god dekning for å hevde. Hver terrorist er annerledes og det vil ikke sjeldent være avvik fra enhver generalisering. Likevel nevnes følgende punkter, hvilket jeg kommenterer underveis. Som vi også fikk se i første delartikkel vil det dukke opp eksempler på skribenter og intellektuelle som prosjekterer sine egne politiske og kulturforankrede forestillinger på denne dynamikken.

1. De fleste terrorister er klinisk normale til tross for at deres handlinger er særdeles utenfor normalen. I realiteten vil terrorgrupper ofte skjerme ut mentalt ustabile personer, rett og slett fordi de utgjør en sikkerhetsrisiko. Selv selvmordsbombere viser sjeldent tegn til psykopatologi. De er ikke suicidale i noen medisinsk betydning av ordet. Blant terrorister som primært opererer alene, såkalte 'ensomme ulver', pleier andelen psykisk syke å være høyere. Selv om de representerer en mindre andel av alle terrorister i verden har noen av de siste terrorangrepene i Europa og USA vært eksempler på dette.

Breivik er også et eksempel som sådan, men som Fahad Qureshi utelukkende beskriver som «etnisk norsk islamofob» samtidig som han frikjenner den islamistiske homofobien og Orlando-terroristens egen-oppnevnte religiøse tilhørighet. For Qureshi - i kjent offermentalitet og i god dobbeltmoralsk ånd - er Orlando-terroristen ikke-religiøs og psykisk ustabil, mens Breivik er en etnisk norsk islamofob.

2. Bakgrunnen til terrorister er svært mangfoldig; det er mange veier til terrorisme og det er ingen enkel profil som passer en terrorist. Da terrorister sjeldnere er mentalt syke, fattige eller konsekvent undertrykket, men ganske enkelt ekstreme i sitt ideologiske narrativ - religiøst eller ikke - skulle vi ikke forvente en spesifikk profil. Omtrent det eneste sikre vi kan si om islamistiske terrorister er at de er muslimer. Et åpent og kanskje urovekkende spørsmål er hvorfor utdannede, velstående og tilsynelatende godt integrerte individer også er mottagelig for radikalisering? Dette er vanskelig å svare på.

3. Radikalisering er vanligvis en gradvis prosess. Nykonvertitter som plutselig fant sitt dikotomiske tankesett er unntaket snarere enn regelen. Ikke sjeldent har islamisten lenge vært religiøs før radikaliseringen tok sted. Det er dog sant, som Quintan Wiktorowicz fant blant britiske radikale muslimer, at det ikke er de med en dyp kunnskap om religionen som var mest sårbare for radikalisering. En sjeldent brukt, men relevant bemerkning, er at den samme 'mangelen' på kunnskap finner vi hos liberale muslimer. Det er heller ikke problemfritt å måle 'religiøs kunnskap', ei heller er det god grunn til å tro at 'dyp religiøs kunnskap' nødvendigvis korrelerer sterkt med hengivenhet eller dedikasjon.

For hvis det er en ting som er bemerkelsesverdig med IS eller Taliban, så er det nettopp deres febrilske forsøk på å bokstavfølge de hellige skriftene med Muhammad som det statuerte forbildet. Dette innebærer, for dem, å ikke bringe noen eksterne verdier inn i teksten. På denne måten blir teksten langt mer normativ enn den blir deskriptiv. Det er bare et ubehagelig faktum, og ikke et tilfeldig et som sådan, at det er svært få ting IS gjør som Muhammad ikke gjorde.  

Wiktorowicz introduserte også tanken om en 'kognitiv åpning' hvor den sårbare forsøker å finne mening i sin eksistens og plutselig ser lyset. Å strekke seg fullstrakt ut for Koranen sitt kall for jihad, som soldat for Allah, som en del av en eksistensiell kamp mellom de gode og de onde, blir meningen som fyller vakuumet. En del av skylda for denne opplevde meningsløsheten kan vi finne i blomstringen av moderniteten.

En historisk parallell kan trekkes til romantikken, hvilket delvis var en reaksjonær respons mot den vitenskapelige rasjonaliseringen av naturen på 1700-tallet. Her kom også en trang for meningsfylt orden som kom til uttrykk i litteratur, kunst og musikk, og glorifisering av middelalderen. Identitetssøken trenger altså ikke å ta en voldelig løype, eksemplifisert med vestlige som forlater sitt arbeid og liv for å emigrerer til Østen som munker, eller muslimer som forsvinner inn i sufismens mystikk, eller kvinnen fra Finland. Poenget er sårbarheten i søken etter mening. Koblet sammen med jihadisme har vi en voldelig løsning på en eksistensiell krise, hvilket er hovedargumentet til Oliver Roy sin bok Globalised Islam.

4. Individuell fattigdom alene forårsaker ikke radikalisering mot terrorisme, men arbeidsledighet kan spille en rolle. Empirisk forskning har ikke etablert noen kobling mellom fattigdom og terrorisme. I boken Root Causes of Terrorism beskriver Jitka Malecková sine forskningsresultater slik:

«The evidence on both the individual and the national level indicate that there is no direct connection between poverty and terrorism (...) The perpetrators of international terrorism are more likely to be drawn from the middle and upper classes than from impoverished families.»


Arbeidsledighet har vært implisert i noen tilfeller, blant annet en studie om geriljaen i Kashmir, men for europeiske forhold er de radikaliserte muslimene relativt velintegrert og vanskelig å skille fra resten av befolkningen. Dette gir ingen empirisk mening om vi skal tro det sosialmedisiner Per Fugelli sier om radikalisering og terror. Utover det å antyde en enighet blant forskere om fattigdom (se samora nr 2 2016) sin kobling til terror - hvilket er regelrett feil - er det ydmykelse, avmakt og utenforskap som gir grobunn til radikalisering og terror. Som vi skal i neste punkt er det lite holdepunkter for dette.

5. Klagemål og krenkelse spiller en rolle, men oftest mer som videre mobilisering enn personlig erfaring. Disse klagemålene har, ikke sjeldent, et konspiratorisk preg (for eksempel at vesten er i krig mot islam) og er oftere noe personen ikke opplever eller har opplevd selv. Den opplevde ugjerning er, som påpekt i Tinka Veldhuis og Jørgen Staun sin rapport om islamsk radikalisering i Europa, hyppigere en solidaritet med 'muslimske brødre' andre steder i verden.

Det er således en feilaktig tro at fremmedfrykt typisk fører til radikalisering og voldelig ekstremisme. Individet har allerede blitt trigget for denne prosessen og vil automatisk søke bekreftelse for urett utført mot 'de gode'. Ved en slik tidslinje forvirrer man lett årsak med symptom. Som nevnt i tidligere delartikkel peker Rana på fransk sekularisme, og Per Fugelli henvender seg til 'norsk fremmedfrykt'. Og nylig satte Sidra Yousaf fremmedfrykt som diagnosen på «problemet» hun ikke helt greier å definere. Mer enn min intuisjon forteller meg hvilken melding de ønsker å formidle: nordmenn og europeere må bli snillere. Det er en naiv form for snillisme som inneholder det falske premiss at alle mennesker ønsker egentlig det samme.


Andreas Wahl Blomkvist

Svært lite tankekraft har gått med til denne naive måten å forstå og kjempe mot radikalisering, eller polarisering i samfunnet for den saks skyld. Sjeldent bemerkes den fremmedgjørelse og fremmedfrykt som kommer andre veien, fra de konservative muslimske miljøene og mot de vestlige verdiene. Det er en verdipolarisering som vanskelig lar seg forløse, hverken med islamsk teologi eller snillisme. 

Med sterkt frykt for den vestlige kulturmodell er det ikke rart at Saudi Arabia bruker så mye ressurser på teologisk eksport via imamer, utdanningsmateriell og penger til moskeer. De skal angivelig ha tilbudt 200 moskeer til Tyskland ved migrasjonskrisen i fjor. I det religiøs-konservative tankegodset må de muslimske flyktningene vernes fra en kultur som frister de til å tenke annerledes. På denne måten kan deres sjelelige fremtid beskyttes.

Når grupper som Profetens Ummah eller IslamNet klager på fremmedgjørelse under norske forhold glemmer vi fort det som ligger i overflaten. For å sitere Sylo Taraku, «det er ikke fremmedgjørende å ta liberale verdier i forsvar. Det er de som forfekter illiberale verdier som fremmedgjør seg selv.»

For de begynnende radikaliserte vil den uomtvistelige tilgjenglighetsbiasen få voldsomme utslag. Vår kamp om å vinne klagemålets narrativ, og dermed fjerne grunnlaget for den oppfattede krenkelsen mot muslimer, er dømt til å tape i utgangspunktet. At vesten gikk inn i Afghanistan eller Irak brukes like godt som argument som vestens blindøye for å ikke gå inn i Bosnia tidligere enn vi gjorde. Punkt nr. 3 på Osama bin Laden sin liste for vestlige ugjerninger var USA sin reversering av det pågående folkemordet i Øst-Timor av Indonesiske styrker. (Angivelig var Øst-Timor «muslimsk» tross at de fleste derfra er katolske.) Bin Laden sin forakt imot Saudi-Arabia lå i deres tillatelse av ikke-muslimske amerikanske styrker på muslimsk hellig grunn.

Og Israel-Palestina konflikten spiller så godt inn i islamisten sitt narrativ at opptøyer og protester mot Israels ugjerninger er fullstendig ute av proporsjoner sammenlignet med antallet muslimer drept av Boko Haram, IS eller syriske styrker under den pågående borgerkrigen. Poenget bør ha sunket inn. Med mindre vi skal gjennomgå et kulturelt selvmord er det naivt å tro at vesten vil noen gang vinne tillit fra miljøene som spiller på dette narrativet. Det spiller en mindre rolle hva vi gjør eller ikke gjør når de som dikterer narrativets fokus er islamister drevet av en forutinntatt offermentalitet og en dikotomisk tankegang.

Såkalte ikke-voldelige islamister, som Fahad Qureshi sin gruppe, IslamNet, Profetens Ummah, det muslimske brorskap eller Hizb Ut-Tahrir, spiller på dette radikale narrativet og forsterker grobrunnen for radikalisering. Altfor lett lures mennesker til å tro at denne utenforskapen er forårsaket av vestens antatte frykt mot å tenke annerledes. Dermed får vi godhjertede folk, oftest på den politiske venstresiden (god eksemplifisert med Fugelli), til å spille med på narrativet. De blir, som kjent, til nyttige idioter som gjør vesten skyldig for terror mot dets sivile befolkning og tror løsningen blir å tolerere islamisten sine miljøer og sosiale nettverk til det ekstreme.

Problemet er, som vi skal se i vår siste delartikkel, at det er nettopp disse miljøene som trekker sårbare inn i terroristen sin tankegang. Her kan den religiøse ideologien til sist tillate vold og terror som legitime metoder i kampen mellom 'oss' og 'dem'.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits