Ideologiens innflytelse på radikalisering


 

Dette er del tre av en tre delers artikkelserie om islam og radikalisering.

Del en: Hva skal til for at du tror meg? 

Del to: Hatet mot vesten - årsak eller symptom? 

Av: Andreas Wahl Blomkvist

Hvis vi inkluderer verden utenfor Europa, er det lenge siden selvmordsangrep var en overraskelse. Bare nylig rapporterer The New York Times (18. desember 2016) om en ISIS selvmordsbomber som tok livet av 48 mennesker i Yemen. Terroristen var forkledt som en funksjonshemmet mann. (mens dette innlegget blir formatert har tolv mennesker blitt drept og rundt 50 blitt såret i Berlin som politiet i øyeblikket mistenker er et terrorangrep.) 

I første delartikkel har vi sett på hvor noe av denne villigheten til å dø kommer fra. I forrige delartikkel problematiserte vi hva som er årsak og hva som er symptom på radikaliseringsprosessen. I denne siste delen fortsetter vi vår gjennomgang av terrorforskeren Alex Peter Schmid sin litteraturgjennomgang av radikaliseringsprosessen med fokus på islamsk terrorisme. Først omtales viktigheten av det sosiale nettverket og miljøet som tillater fremveksten av et mer radikalt tankesett. Deretter ser vi på hvordan selve ideologien - religiøst eller ei - former handlingsmønsteret til terroristen. Til slutt svinger vi innom en av de mer originale tenkerne som har hatt stor innflytelse på nåtidens islamsk terrorisme og undersøker hvor hatet for vestlig kultur kan komme fra.

6. Sosiale nettverk og miljøer er avgjørende for å trekke sårbare inn i terroristgrupper

Radikaliseringsprosessen bør ikke bare bli forstått på individnivå (mikronivå), men også på hva Schmid kaller mesonivå og makronivå. I førstnevnte finner vi det bredere radikale miljøet der narrative finner støtte, ikke nødvendigvis for vold, men som en nødvendig kile for å splitte vår felles humanisme - vårt felleskap og likheter - til en 'oss-dem' tenkning. Eksempler på slike miljøer vil være det muslimske brorskap, Hizb ut-Tahrir og norske IslamNet eller Profetens Ummah. Disse nettverkene består for det meste ikke av terrorister, men er fylt opp av islamister som gir rom for sympati med de voldelige ekstremistene sin ideologi og metapolitikk. Blant de radikale diasporamiljøene vil man også typisk finne en utrettelig evne til å tilskrive seg en offerrolle i samfunnet de lever i. Terskelen for oppfattet krenkelse er lav, og ikke sjeldent har myndigheter i tolerante samfunn forsøkt å samarbeide med disse gruppene for å dempe unna den opplevde misnøyen.

I slike tilfeller kan myndigheter gå i baksmell. Som Lorenzo Vidino skrev i sin rapport om britiske forhold; Noen av de utvalgte samarbeidspartnere for å imøtekomme 'sinte unge muslimer' er selv i forkant av å påfylle sinne og misnøye mot britisk utenrikspolitikk, vestlige sosiale verdier og den påståtte stat-sanksjonerte islamofobien. Det bør forstås at dette er islamistiske miljøer, og ikke konservative muslimer som sådan.

Mye kan også bli sagt om de religiøst konservative miljøene - hvilket utgjør majoriteten av verdens muslimer - og de holdningene som finnes her. Om enn ikke dette miljøet er så viktig for radikaliseringsprosessen, så er det likevel et problem for å samle verdens befolkning på et felles verdigrunnlag tuftet på menneskerettigheter.

Schmid peker på noen mulige indikatorer for miljøer som fostrer et bredere radikalt miljø. To slike indikatorer er at gruppen fordømmer andre muslimer som ikke følger en streng religiøs skikk, eller opptrer 'riktig', som ikke-muslimer, og at religion blir en referanse for alt man gjør. IS gjør så klart dette i ekstrem grad, men Fahad Qureshi er i samme ideforretning. Han har selv fremlagt IslamNet sine meninger som om de reflekterer den 'sanne' sunni islam og erklært 'jihad' imot de mer liberale og progressive muslimene. Deres identitet som muslimer trekkes ikke bare i tvil. Linda Noor, et eksempel på de mer liberale muslimene, blir en fiende av islam som må nedkjempes. Slik hamrer islamisten på kilen som til slutt kan gi voldelig xenofobi. Dette leder meg til Schmids siste punkt relevant for denne artikkelen.

7. Ideologi spiller ofte en viktig rolle da den gir den sanne troende et license to kill 

Rapporten om radikalisering fra den europeiske kommisjon sin ekspertgruppe på voldelig radikaliseringen påpeker at ideologien er en viktig og konstant faktor i radikaliseringsprosessen. Den er essensiell for aksept av vold som en legitim metode for konfliktløsning. Det kognitive rammeverket - terroristen sitt tankesett - springer ut fra eksklusive og xenofobiske ideologier som samtidig tilbyr en meningsrik identitet med gruppen. For sunni ekstremister er gruppeidentiteten samlet omkring en utopisk tro på kalifatets gulltid, martyrdom og jihad, hentet ut fra en bokstavelig og normativ lesing av Koranen og Hadithen. Offermentaliteten og det konspiratoriske narrativ om 'vesten mot muslimer' er videre brensel på bålet for prosessen til ekstremisme.

En 'fordel' med den religiøse ideologien til Global Salafi Jihad er dog dets forutsigbarhet. Vi vet hva de jobber imot og de har ikke problemer med å stave det ut for oss. Vi må likevel se til andre ideologier for å illustrere hvordan de viktige forskjellene er med på å skulptere adferden til deres ekstreme forkjempere.

For tross deres undertrykkelse og forfølgelse har ikke ekstreme Tibetanske buddhister produsert en interkontinental dødskult analog til Globale Salafi Jihad mot Kinas kommunisme eller deres 'verdier'. Langt flere har dødd i Kinas okkupasjon av Tibet enn Israels okkupasjon av Palestina. Allikevel finnes det ingen buddhistisk analog til Hamas eller Hizbollah, ei heller har kristne palestinere, som lever under den samme undertrykkelsen som deres muslimske naboer, produsert noe som ligner på Hamas. De ekstreme Tibetanske munkene setter fyr på seg selv i solidaritet med sin religiøs-nasjonale identitet. De mest dedikerte og hengivende munker og praktikanter, som munken Palden Gyatso, vil selv etter flere tiår i kinesiske fengsler bevare sin medfølelse og omsorg overfor sine torturister. Dette er ikke tilfeldig. Det er en direkte kobling mellom denne formen for 'ekstremisme' og fokuset på medfølelse i deres religiøse ideologi. Gyatso sin 'radikale' tro har med andre ord gjort han mindre voldelig, ikke mer.

Et eksempel på jihad imot ikke-vestlig okkupasjon og hvordan transformasjon av en ideologi kan utvide dets omfang, ble utløst av den russiske undertrykkelsen av tsjetsjenere etter erobringen av kaukasusfjellene. Konsekvensene var en erklæring av global jihad av Sjeik og imam Mansur i 1785 mot ortodoks kristendom og i nyere tid en allianse med Al-Qaida. I løpet av disse to hundre år hadde tsjetsjenere forlatt den mer mystikkfokuserte retningen innen islam, sufismen, til fordel for salafismen. Dette gjorde de til deltagere i den globale krigen mot alle 'fiender av islam'.

Hvis man som leser ønsker å poengtere ut Myanmar konflikten, hvor buddhister hensynsløst går til angrep på sivile muslimer (og vice versa), så følger ikke leseren plottet. Enhver merkelapp, som nasjonalitet, etnisitet eller religiøsitet, kan fungere som måleskive i en eskalert konflikt. Alle typer gruppering kan føre til tribalisme, rett og slett fordi grupperinger gir et beitemark for oss-dem-tenkning. Den essensielle forskjellen er at ingen sannsynlig tolkning av Pali kanon eller den tibetanske Kangyur gir en oppfordring og legitimitet av terrorisme. Dets tekst kan ikke lett (sic) vris om til en ideologi som kan eksportere vold fylt med eksistensiell mening. Dette er ikke sant for Koranen og Hadithen, som eksplisitt staver ut nedverdigelse, xenofobi og vold ad nauseum.

En mindre klok forestilling av terrorister, er beskrivelsen av dem som frustrerte kriminelle bøller som hadde uansett funnet et avløp for å tømme deres innebygde voldelige ekstremisme. Dette er en ekstrem simplifikasjon og en pessimistisk forestilling av mennesket, som om de valgte deres ekstreme vei fordi de i utgangspunktet bare var slik. Ingen er født terrorister, og hvilken virkelighetshorisont man befinner seg i har en kolossal effekt på hvordan et ekstremistisk utslag kommer til uttrykk. Det er vesentlig å anerkjenne at mennesker som oppdras innen en type tankesett kan være er i mindre grad disponert for å utøve og legitimere terror sammenlignet med et annet tankesett. På samme måte er ikke fundamentalisme et problem med mindre verdiene man er fundamentalistisk om er problematiske.

Det er også regelrett feil å tro at mennesker bobler med vold som må 'ut' på en eller annen måte. Denne såkalte «hydrauliske» teorien om menneskets naturlige disposisjon for vold ble avlivet av evolusjonspsykologien (se for eksempel Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature). Vold er alltid utprøvd strategisk, selv om det innebærer å ta sitt eget liv.

Islamistiske terrorangrep er således en strategisk - innenfor personens virkelighetshorisont - form for vold som oppfordres og legitimeres av den religiøse ideologien. Den gir individet en høyst meningsrik tilværelse med et eksistensielt oppdrag for universets skaper. Personen er typisk overbevist om at han kan symbolsk overgå døden. Dette tilfredsstiller personens trang om å finne en meningsfylt orden i virkeligheten (et nokså typisk behov for mennesket). Det gjør også personen særdeles disponert til å tolke enhver urett mot 'islam' som et symptom på den globale kampen mellom de gode og de onde. Ingen ekstrem form for snillisme vil tilfredsstille det kompromissløse dikotomiske tankesettet. 

Intensjonen til Per Fugelli, når han tar til orde for bønnerop fra moskeer som en slags forebyggelse mot radikalisering, er god. Men det er usannsynlig at han forstår prosessen som foregår. Med denne forståelsen på plass er den marginale virkningen av et slikt forslag åpenbar. Det miljøet og tankesettet som muliggjør radikaliseringen vil spy ut misnøye og fremmedgjøre seg selv helt til Norge er en del av et globalt kalifat. De vil aldri bli fornøyd før alle andre konverterer, underkaster seg eller forsvinner. Og de liberale-tenkende og progressive eller sekulære og konservative muslimene, blir like lite radikalisert som enhver person med liberale verdier ville blitt om han eller hun følte seg 'fremmedgjort'.

Filosofen bak terroristens tanke

Så, hvor kommer det teologiske rammeverket til den muslimske terrorist fra? Noen ville argumentert for at den kommer utelukkende fra en normativ lesing av Koranen og Hadithen. Det er nok en simplifikasjon. Flere aspekter som kjennetegner ulike typer islamister og jihadister henter sin inspirasjon fra forskjellige tolkninger. Selv blant islamister er det uenighet om hvorvidt arbeidet for et globalt islamsk kalifat skal midlertidig ta nytte av den demokratiske prosess. Eksempelvis vil det muslimske brorskap bruke den demokratiske prosess til sin fordel, mens islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir mener Allah motsetter seg denne prosessen da «The basis of Democracy is the rejection of the Deen of Allah (swt) as a complete way of life. It commands what Allah (swt) and His Messenger (saaw) have forbidden and forbids that which they command

Uansett, en gjennomlesing av de tolkninger som har gitt det teologiske rammeverket for moderne islamsk terrorisme, vil unødig inkludere egypteren Sayyib Qutb. Qutb er forfatteren bak Milestones, et verk med stor innflytelse på islamsk terrorisme og dets hat mot vestlig kultur. Mannen selv var en inspirasjon for Ayman al-Zawahiri, den nåværende lederen av Al-Qaeda. Allerede i tidlig alder ble det et oppdrag for al-Zawahiri «to put Qutb's vision into action.» Ifølge Lawrence Wright, i The Looming Tower, ville ikke Al-Qaeda eksistert uten Qutb.


Sayyib Qutb © Wikipedia commons

Det er et interessant faktum at Qutb dro til New York november 1948 som en middelaldrene forfatter for å studere. Under oppholdet i Amerika kolliderte hans egen religiøse kultur med den vestlige og, ifølge Lawrence Wright, gjennomgikk Qutb en slags identitetskrise. Han ble fristet til modernisme, men valgte til slutt sin konservatisme. Dette tok han stolthet av, men han hatet kulturen som, i hans syn, lurte folk inn i en livsstil fullstendig tom for betydning og mening. Hans primære forakt overfor Amerika var ikke noe opplevd rasisme eller fremmedfrykt, men nøyaktig de verdiene som kjennetegner den vestlige kultur. Wright skriver: 

«His central concern was modernity. Modern values-secularism, rationality, democracy, subjectivity, individualism, mixing of the sexes, tolerance, materalism-had infected Islam through the agency of Western colonialism.»

 

Dr. Simon Ross Valentine avviser Lawrence Wrights tese om en spirituell krise under oppholdet i USA og bemerker i Islam Daily at Qutb var en fundamentalist allerede før dette. Han hadde, som flere andre, memorisert Koranen allerede som liten, og mannen selv hadde militante tendenser før 1948. Valentine mener Qutb hatfulle ytringer ligner mer på en normalreaksjon hos en hengiven og ortodoks muslim som forsøker å leve i et samfunn som hele tiden glorifiserer seg i sin avstand fra religion(en). For svært mange, inkludert Qutb, er det ingen skille mellom religion og politikk i islam, og mye av det vi nyter i vestlige samfunn er goder som islam nekter den ortodokse troende å søke. Godene er sett på som fristelser som sender mennesker på et villspor, og som først blir sanksjonert i etterlivet. Med forakt og skjult misunnelse blir den troende nødt til å frastå fristelsene som andre nyter, men som Allah har gjort forbudt. Hos et individ som Qutb var den vestlige kulturen et hån av selve religionen, og enda verre var det at den vestlige tanke spredte seg. Qutb hatet dens innflytelse på nye nasjoner og, enda viktigere, andre muslimer.

I kjent apologetisk stil har flere påpekt Qutb sin misnøye overfor vestlige kolonialisme og hensynsløse utenrikspolitikk og antydet at det var dette som førte til hans hat. Dette blir igjen en forenkling. Som Paul Berman skriver i The New York Times:

«Qutb wrote bitterly about European imperialism, which he regarded as nothing more than a continuation of the medieval Crusades against Islam. He denounced American foreign policy. He complained about America's decision in the time of Harry Truman to support the Zionists, a strange decision that he attributed, in part, to America's loss of moral values. But I must point out that, in Qutb's writings, at least in the many volumes that I have read, the complaints about American policy are relatively few and fleeting. International politics was simply not his main concern. Sometimes he complained about the hypocrisy in America's endless boasts about freedom and democracy. He mentioned America's extermination of its Indian population. He noted the racial prejudice against blacks. But those were not Qutb's themes, finally. American hypocrisy exercised him, but only slightly. His deepest quarrel was not with America's failure to uphold its principles. His quarrel was with the principles. He opposed the United States because it was a liberal society, not because the United States failed to be a liberal society.» (min kursivering)

 

Denne forakten går dypt. For Qutb var bare det å observere kvinner og menn danse til musikk, homofile holde hender og klesvalget til vestlige kvinner en grunn for fornærmelse og hat. For å låne ordene til Andrew Sullivan i The Atlantic, som kommenterer Qutbs kultursjokk etter en dansefest ledet av en kirkelig pastor i den lille byen Greeley:

«It may be, of course, that Qutb's Islamism, metastasized into bin Laden's Islamism, is indeed shocked beyond measure at the thought of women's equality, gay dignity and the more lurid aspects of American popular culture. But the shock goes far deeper than anything that has happened in America since the 1960s. The social conservatism of the Islamic fundamentalist did indeed see small-town America of the 1940s, even in a dry county, a repository of evil. That's our problem. That's how deep their fundamentalism goes. The president is right: they do hate us for who we are. And for daring to reach for a freedom that their version of Allah would never allow.»

 

Det er ingen behov rasisme, fremmedfrykt eller forskjellsbehandling for å tvinge frem hatet som Qutb eller andre likesinnede føler på. Hatet er, i sin reneste form, en reaksjon mot selve essensen av det å være et fritt individ i en pluralistisk verden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits