Venstresidens unnlatelsessynd har gitt høyrepopulistene nøklene til riket

Av Morten Guldberg / Rasjonalitet

Den tidligere islamisten Maajid Nawaz, som nå arbeider med å forebygge radikalisering og motvirke ekstremisme, har lenge advart om at vi som samfunn ikke må være blind på vårt venstre øye, men heller ikke sprenge et blodkar i det høyre. Da begge deler vil forhindre oss fra å se klart.

En godt beskrivende allegori for uføret som over tid har fått prege ordskiftet i store deler av den vestlige verden. Hvor en velmenende venstreside i den misforståtte toleransens navn har demmet opp for legitim kritikk og nødvendig debatt forbundet med islam, innvandring og integrering. Nawaz kaller dette segmentet for "the regressive left", et ordspill på at venstresiden i engelskspråklige land ofte omtales som progressives.

Sarah Haider, grunnlegger av Ex-muslims of North America, som selv er fra Pakistan og har forlatt Islam, har flere ganger gitt uttrykk for hvordan anklager om skjulte agendaer rammer selv sekulære muslimer som henne selv. Blant annet i en tale hun holdt for American Humanist Association i 2015.

"I always expected feeling unwelcome from Muslim audiences, but I did not anticipate an equal amount of hostility from my allies on the left.

For example, when I first published a piece fact-checking Reza Aslan, who is a prominent Muslim scholar, on his dismissal of female genital mutilation as only an African problem, not a Muslim one, I got many responses from people unhappy with what I wrote, almost all of whom questioned my motives rather than addressing my claims. To my surprise, most of my critics were not Muslims. Rather they identified as liberals and sometimes even atheists. Some darkly alluded to my 'agenda' and others claimed that as a former Muslim, there was no way I could be trusted with fair criticism. Now remember, I published a fact-check. It seems to me that it would be easy to verify my claims, fact-check the fact-check, so to speak. But instead, Muslims and some people on the left preferred to throw around suspicions about my character and my intentions."

Også Ali A. Rizvi, en tidligere muslim fra Saudi-Arabia som nå er bosatt i Canada, forfatter av The Atheist Muslim, har tatt opp problematikken forbundet med misbruken av begrepet Islamofobi, og måten det anvendes for å stanse debatt:

"As a brown-skinned person with a Muslim name, I can get away with a lot more than you'd think. I can publicly parade my wife or daughters around in head-to-toe burqas and be excused out of 'respect' for my culture and/or religion, thanks to the racism of lowered expectations. I can re-define 'racism' as something non-whites can never harbor against whites, and cite colonialism and imperialism as justification for my prejudice.

And in an increasingly effective move that's fast become something of an epidemic, I can shame you into silence for criticizing my ideas simply by calling you bigoted or Islamophobic."

Når debattene om tema som dette ikke blir ført på en åpen og ærlig måte oppstår en uheldig dynamikk: Store deler av befolkningen mister tilliten til sine folkevalgte, og til de tradisjonelle mediene. Det oppstår et vakuum som altfor lett lar seg fylle av aktører fra høyresiden som presenterer populistiske løsninger på komplekse problem. Og som tegner dystopiske fiendebilder av innvandrere og muslimer som skaper en økt polarisering i samfunnet.

Dette bildet forsterkes av frustrasjonen over den overdrevne politiske korrektheten og fokus på identitetspolitikk som ofte også assosieres med deler av venstresiden. Noe mange opplever som en form for Orwelliansk måte å kontrollere hva man kan si og mene. Når man føler det som at stadig flere tema underlegges en form for tabu som stanser samhandlinger oss mennesker i mellom, vil det over tid bygge seg opp et betydelig trykk. Et trykk man søker utløp for ved å trekke seg mot det partiet eller den kandidaten man i størst mulig grad forbinder med å være motvekten til denne politiske korrektheten.

Sverige har lenge fremstått som et av de mest graverende eksemplene på hva den ytterste konsekvens av dette skjebnesvangre samspillet mellom den regressive venstresiden og den populistiske høyresiden kan føre til. Et land hvor et direkte innvandrerfiendtlig parti kan telle så mye som hver fjerde velger på enkelte målinger. Den samme vinden som blåser i vårt naboland truer også med å destabilisere flere andre europeiske nasjoner.

Også i den amerikanske valgkampen ble vi vitne til varianter av dette fenomenet. Der både den sittende presidenten og den demokratiske kandidaten var tilbakeholdne med å påpeke åpenbare sammenhenger rundt religionens rolle som motivasjon for handlingene til religiøse ekstremister. Når terrorister begår sine ugjerninger, og henviser til at det var troen som motiverte dem, vil de fleste ha vondt for å forstå det når man av i etterkant får høre av sine politiske leder at dette ikke har noe med islam å gjøre. Da synker tilliten, og man føler seg ført bak lyset av de folkevalgte.

Skal man både komme terrorisme og ekstremisme til livs - og legge de rette forutsetninger for forståelse i befolkningen for skillet mellom islam og islamisme - så må man sørge for å gi dem det nødvendige vokabularet til å forstå det som skjer. I august i fjor publiserte Sam Harris, som nylig også gav ut en bok om reform av Islam sammen med Nawaz, et utkast til en tale han mente Hillary Clinton burde fremføre for å oppnå dette:

"I'm now convinced that we have to talk about this with less hesitancy and more candor than we've shown in the past. Muslims everywhere who love freedom must honestly grapple with the challenges that a politicized strand of their religion poses to free societies. And we must support them in doing so. Otherwise, our silence will only further empower bigots and xenophobes. That is dangerous. We are already seeing the rise of the far right in Europe. And we are witnessing the coalescence of everything that's still wrong with America in the candidacy of Donald Trump."

Harris, som selv var en sterkt uttalt motstander av Donald Trumps kandidatur, mente også dette ville fungere som en motgift mot hans forenklede retorikk. Med tanke på at Pew Research Center melder om følgende er det nærliggende å tro at en endret linje fra Clinton i dette spørsmålet kunne ha påvirket valgutfallet:

"Among Trump supporters, only the candidate's views on terrorism (78%) and the economy (76%) rank higher than dislike of Clinton on a list of major reasons for supporting him."

Når dette ikke skjedde dannet det handlingsrom for at Trump kunne gjøre dette til en av sine mest suksessfulle saker i valgkampen, hvor hans tilnærming fremstod som både klosset og lite løsningsorientert. Men for mange velgere var det sentrale at de omsider følte de hørte en kandidat som i det minste snakket rett ut om problemstillinger de var bekymret for. Riktignok en brutal og banal type ærlighet, men i en valgkamp hvor opprør mot eliten og karrierepolitikerne som dyrker tåkeprat som en kunstform fremstod det som et friskt pust.

Skal det være håp om å bremse den utviklingen vi er vitne til, og demme opp for høyrepopulismen som truer selve kjernen i det liberale demokratiet, er vi nødt til å legge til rette for en mer konstruktiv og løsningsorientert måte å diskutere disse temaene på. Hvor man uredd, ærlig og åpent kan drøfte noen av de mest sentrale spørsmålene samfunnet vårt står overfor.

Noe av det mest positive som har skjedd her til lands i denne sammenheng er Nettavisens nært forestående konferanse. Som ikke bare tar for seg to av disse temaene, Islam og innvandring, men setter fokus på det viktigste av alt: Vårt felles ytringsklima.

At denne konferansen raskt ble stemplet som å være både uheldig og farlig understreker problemstillingen, og fremhever viktigheten av et slikt arrangement.

Forhåpentligvis vil tiltak som dette kunne bidra til å unngå at situasjonen som i disse dager preger den vestlige verden rammer oss like hardt. Men det forutsetter at alle gode krefter på begge sider av det politiske spektrum mobiliserer, og at stigmatiserende merkelapper og mistenkeliggjøring legges til side.

2 kommentarer

Skeptisk

06.02.2017 kl.23:00

Etter opptøyene på Universitetet i Berkeley, hvor det var null omtale i Norske medier, så har flere og flere "Liberals" begynt å svinge mot Høyre-siden. Grunnen er at de ikke er interessert i å bli forbundet med Antifa-pesten som angrep folk, knuste vinduer, ødela ATM (bank-automater), og slo ned Trump-supportere. Grunnen til at de gikk bananas er at en Milo Yiannopoulos skulle gi en tale om identitets-politikk, feminisme etc. Og dette tåler ikke venstre-siden, fordi de er fascister.

Moi

07.02.2017 kl.11:30

Hele venstresiden burde lese og ta til seg dette. Bra skrevet!

Skriv en ny kommentar

hits